Opprustning – krig

Opprustning – krig

Da det våren 1814 ikke lykkes å få Storbritannias støtte til vår selvstendighetskamp, var en krig mot Sverige ikke til å unngå.

Å gi opp uten kamp ville være et lite ærerikt og et svik mot hele grunnlovsprosessen.

At Sjøforsvaret ble trukket tilbake uten å være i kamp, bidro til at krigen ble meget kort. Det var bittert i samtiden, men på lang sikt trolig likevel det beste.     

Opprustning

 

  • Vårt utgangspunkt for en krig med Sverige våren 1814 kunne knapt vært verre. Vi stod helt alene, preget av syv års krig. Blokaden hadde forsterket matmangelen, og i tillegg manglet vi viktige krigsforsyninger som håndvåpen, krutt og større kanoner.  
  • Allerede 8. mars, mens svenskene venter på at Karl Johan skulle returnere med Nordarméen, beslutter de å bygge opp en flåtestyrke ved Strømstad. Skjærgårdsflåtens fremste oppgave skulle være å transportere soldater og å støtte hærens operasjoner, og den var under kommando av en oberst i armeen. I løpet av juni vokser skjærgårdstyrken til 72 åpne- og 12 lukkede kanonsjalupper, morterfartøy og en del mindre transportfartøy. Av større fartøy har svenskene fire linjeskip, fem fregatter og en del andre transport og hjelpeskip. Til sammen har flåten med seg rundt 3000 landtropper
  • Sjef for hele styrken er den 72-årige general-admiral Puke, men Karl Johan er selv aktivt med på planleggingen. Hans instruks til Puke 29. juni er først å uskadeliggjøre de norske styrkene ved Hvaler. Hvis de viser seg for sterke, skal de store skipene gå vestover og angripe Fredriksvern. De gjenværende fartøyene skal angripe styrken ved Hvaler, hvis den flyttet på seg.
  • Fordi utsendinger fra stormaktene på denne tid er i Norge for å overtale Christian Frederik til å oppgi sin plan, blir angrepet utsatt. Det er også litt tvil og diskusjon om de store seilskipene bør være en del av operasjonsplanen.
  • I den norske skjærgårdsflåten har mannskapene i januar fått permisjon til å være hjemme. Isen gjør uansett operasjoner vanskelig. Briggene, som trengs til sikring av korntransportene, blir klargjort fra 18. april.  Den 21. april gir Christian Frederik ordre om at kanonbåtene i Fredriksvern skal utrustes. Den 3. mai utvides ordren til kanonbåtene i Kristiansand og kanonskonnertene i Bergen, og først nå blir også mannskapene innkalt. Han ber Fasting utarbeide en forsvarsplan med vekt på å hindre svensk besettelse av Hvaler.
  • Midt i mai sender Fasting fire kanonsjalupper under løytnant Klinck som en fortropp til Søndre Sandøy på Hvaler. Klinck rapporterer om en stor svensk skjærgårdflåte ved Strømstad.
  • Den 23. mai drar Fasting selv til Hvaler og overtar kommandoen. Frem til 7. juni bygges den norske styrken opp til 33 kanonsjalupper, syv kanonjoller og to mortersjalupper. Ytterligere noen kanonjoller kommer senere til. Styrken deles i fire divisjoner. På øyene settes det også opp 16 kanoner/karronader som skal betjenes av rundt 300 utplasserte infanterister.
  • I tillegg blir det utrustet og utplassert en rekke kanonjoller og enkelte kanonskonnerter ved avsnittene rundt kysten så langt nord som Kristiansund.Det blir også klargjort kystbatterier ved Drøbak, Vallø, Helgeroa og Nevlunghavn. 
  • Fra sent i mai ligger de to styrkene og vokter på hverandre. Etter en befaring sent i juni rapporterer kaptein Holsten til Christian Frederik at han mener den norske styrken kan stå seg mot en fire ganger så sterk svensk sjøstyrke. Han frykter dog at svenskene ville sette seg fast på øyene og beskyte den norske styrken fra disse.
  • Den 9. juni kunngjør Christian Frederik en oppfordring til alminnelig bevæpning og angir hvor frivillige kan melde seg for å bli registrert. Han angir at uniformeringen skal være en grå kokarde (luemerke) med en grønn kant.
  • Christian Frederik var ingen erfaren krigsherre. Mange har i ettertid ment at han var for defensiv i sin tankegang – også rundt bruken av sjøstridskreftene som han ikke ville risikere mot en stor overmakt.
  • Når det gjaldt bruken av de norske briggene, godtar han imidlertid en plan om at disse kan opptre offensivt mot de svenske transportskipene, blant annet ved hjelp av «brannskip». Dette utstyret mangler man imidlertid på briggene, og disse blir derfor liggende som en sikring på vestsiden av Kristianiafjorden. 

 

 

Krig og fred

 

  • Den 26. juli, kl 0700, starter svenskene sitt angrep. En formell krigserklæring blir overlevert de norske forpostene ved Svinesund. Den er i sin form et ultimatum til Fasting om å underkaste seg sin rettmessige konge.
  • De svenske fartøyene er delt i tre eskadrer, og merkelig nok er de store seilskipene fordelt på alle eskadrene. På grunn av motvind går det så sent med de svenske seilskipene at de måtte ankre opp ved Dynekilen.
  • Fasting, som i løpet av dagen har sett den store overmakten, beslutter, i tråd med Christian Frederiks defensive ordre, å trekke styrken vestover for å unngå kamp mot en overlegen fiende. Han lar Klinck ligge igjen i Herfølsund med åtte kanonsjalupper og noen infanterister.
  • Dagen etter, rett foran nesen på svenskene, trekker også Klinck seg ut, og tidlig neste morgen kommer de til Vallø på utenfor Tønsberg. Fartøyene trekkes senere litt nordover for å danne en forsvarslinje mellom Horten og Larkollen.  
  • Selv om Karl Johan er misfornøyd med at den norske styrken har sluppet unna, ligger nå Fredrikstad svært dårlig beskyttet i forhold til et angrep fra sjøsiden. Den 3. august begynner angrepet på Kråkerøy, og allerede dagen etter velger kommandant Hals å overgi Fredrikstad.  
  • Dermed får svenskene et svært gunstig utgangspunkt for sitt angrep på Norge. Det blir en kort krig, og allerede 9. august er det våpenhvile og forhandlinger.

Under forhandlingene om den kommende Mossekonvensjonen av 14. august er det mange som mener at Norge fikk bedre betingelser enn de egentlig kunne håpe på. Selv om mange i samtiden var kritiske til Christians Frederiks defensive krigføring, har ettertiden i større grad sett dette som viktig for det gunstige utgangspunktet vi ble innrømmet i unionen.