Måtte Fredrik 6. miste Norge?

Måtte Fredrik 6. miste Norge?

Av Øystein Rian

Noen vil hevde at spørsmålet i overskriften er unødvendig: Det er et historisk faktum at Fredrik 6. måtte avstå Norge til kongen av Sverige i Kiel 14. januar 1814, og historikere bør nøye seg med å forklare hvordan og hvorfor det skjedde. En slik tilnærming kan føre til en deterministisk og teleologisk historieskriving. Historien blir uinteressant når man tar den for gitt på denne måten, og nærsynthet gir trivielle årsaksforklaringer – ja, historiesynet blir nærmest fatalistisk: Det som skjer, det skjer.

I et slikt snevert perspektiv blir svaret opplagt ja: Fredrik hadde som kronprinsregent ikke noe valg i 1807 da han sluttet seg til Napoleon mot Storbritannia – hans utenriks- og krigspolitikk var en uunngåelig reaksjon på det britiske ”flåteranet” i september 1807. Da angrep britene København og erobret hele den danske orlogsflåten. Og etter at Fredrik først hadde alliert seg med Napoleon, hadde han ikke noen reell mulighet til å rive seg løs og skifte side – han måtte stå løpet ut, til den bitre enden, avståelsen av Norge.

Men derimot kan det hevdes at Fredrik 6. ikke behøvde å la seg bringe inn i en slik tvangssituasjon. Han kunne ha vurdert friere de langsiktige interessene til det oldenborgske huset og til den staten han var øverste leder for. At han ikke gjorde det, hadde både sine personlige og strukturelle årsaker. Som person var Fredrik ingen suveren spiller slik som flere samtidige statsledere  – han var tvert i mot en stiv og fantasiløs mann. Men når han handlet som han gjorde, hang det også sammen med hvordan det oldenborgske monarkiet var skrudd sammen. Hva slags stat var dette? Og hva slags konge var Fredrik 6. og hans forgjengere?

En sentralistisk stat

Det er nødvendig å besvare slike spørsmål med et komparativt sideblikk: Var den danske staten et typisk statssystem under det gamle regimet, og hadde den danske monarken en vanlig stilling i datidens Europa? Nei, her vil jeg argumentere for at den danske staten var mer sentralisert og monolittisk enn det som var typisk i Europa under det gamle regimet. Den danske kongemakten var særlig i utenrikspolitikken nærmest fullstendig isolert fra politiske prosesser innad i eget statsområde. Dette hang sammen med at det var mindre av åpne politiske prosesser i det danske systemet enn i andre europeiske land. Følgelig var den danske kongen mindre trent i politisk taktikk enn de andre aktørene i europeisk politikk, og det var en stor ulempe når han skulle manøvrere i napoleonskrigene.

Svaret på spørsmålet om Fredrik 6. måtte miste Norge, kan følgelig helle sterkt mot et  ja også i et slikt utvidet, strukturelt perspektiv. Men da ikke fordi andre stater låste Fredrik 6. til en bestemt politikk. Da bør det legges langt større vekt på hvordan han var programmert av det danske statssystemet og hvordan Fredrik selv faktisk gjorde dette systemet enda snevrere. Stormaktenes brutale press blir da en viktig utløsende faktor for hans mislykte krigspolitikk. Men den indre danske faktoren blir enda viktigere, den gjorde Fredrik 6. sterkt tilbøyelig til å handle som han gjorde, men det blir for deterministisk å si at hanmåttegjøre det.

Her bør vi starte med det grunnleggende om det danske systemet: Den staten det dreide seg om blir av de fleste kaltDanmark. Bare norske historikere og noen danske kaller denDanmark-Norge. Årsaken til flertallets navneskikk er at Danmark hadde brukt sin dominans i senmiddelalderens union med Norge til å eliminere de norske statsorganene. Landet ble på 1500-tallet redusert til et lydrike, et passivt objekt, under det danske riket. I 1660 gjorde den danske kongen seg totalt eneveldig. Etter den tid ville det ha vært logisk å omtale staten med hans navn, for hans to kongeriker, Danmark og Norge, var begge maktesløse under hans velde.

10. januar 1661 utstedte kongen den danske suverenitetsaktensom kodifiserte det nye statssystemet. 7. august s.å. kom den norske suverenitetsakten: Begge var noe så merkelig som en kombinert grunnlov og ed, undertegnet av rikets fremste menn i Danmark og av delegatene til enevoldshyllingen i Norge.[1] Suverenitetsaktene ble utdypet av kongeloven i 1665, utstedt av kongen alene: Den eneste makt han ikke hadde var å endre den augsburgske konfesjon.[2]

Bindingen til den lutherske læren var i kongens egen interesse: Lutherdommen passet som hånd i hanske for en monark: Kongen og hans teologer spikret fast en teokratisk kongeoppfatning, og kirken ble stramt sentralstyrt av kongen selv, kongens kansler, Københavns biskop og de teologiske professorene ved Københavns universitet. Dette kirkestyret fortsatte med ubetydelige styringsmessige endringer fram til 1814. Teologien ble nok endret etter 1730, men kongemaktens stilling i kirken var urokket.[3]

Sentraliseringen i kirkestyret hadde sitt motstykke i sentraliseringen av den øvrige administrasjonen, og hovedstaden København blealfa og omegai staten. Selv om en tyskspråklig elite utførte et omfattende arbeid i statsstyret, rokket ikke det ved monarkiets identitet. København lå i Danmark, administrasjonsspråket var primært dansk, og kongen ble omtalt som dansk, slik også staten ble omtalt. Dette preget kongens tanker om hans oppgaver.

Likevel betydde Norge noe, særlig på grunn av sin store geografiske utstrekning, og etter midten av 1600-tallet hadde landet nesten like mange innbyggere og like stor økonomi som Danmark. Makthaverne i København var klar over at de styrte i en multinasjonal stat, med dansker, nordmenn og tyskere som de tre største folkene. De prøvde å konstruere en felles statspatriotisme, og her var det en tendens til å si at alle undersåtter var danske borgere. Men de ulike nasjonalitetene var så selvsagte for folkene som bodde i denne staten at enhver visste hvem hun/han var i nasjonal forstand (dansk, norsk, islending, tysk etc.).[4]

Sverige ”hjalp” København med ikke å glemme at man hadde et latent norsk problem. Slik hadde det vært helt fra senmiddelalderen, den gang mest i gjensidig svensk-norsk støtte mot dansk dominans, fra 1500-tallet mest i svenske forsøk på å rive Norge fra Danmark, dels ved militære virkemidler, dels ved å appellere til nordmennenes motvilje mot danskene.

Det danske svaret på den svenske utfordringen var todelt. Den ene delen gikk ut på å trekke Norge inn under et stramt sentralstyrefra København, med en effektiv maktutøving i fire etater: militærvesenet, skattevesenet, statskirken og rettsvesenet. Den andre delen dreide seg om propaganda: Her ble norsk nasjonalfølelse brukt til kongemaktens fordel. Nordmennene ble smigret med at de var et tappert fjellfolk som var urokkelig trofast mot ”sin” konge. På 1700-tallet forplantet denne smigeren seg til dyrkingen av et idealbilde av ”den norske bonden”, lykkelig fri som en trofast undersått under en best tenkelige regjering.[5]

Smigringen var en vellykket strategi fordi regimet hadde et så stramt grep på styret. Dette grepet omfattet også offentligheten. Fram til 1721 fantes det bare ett boktrykkeri i hele Norge, og dette tallet økte til 4-5 små trykkeri ved utgangen av 1700-tallet. Trykkerinæringen var vidtgående sentralisert til København. For å drive et trykkeri måtte man ha et kongelig privilegium som påla trykkeren å være en lojal undersått, dette ble forsterket av en lovgivning som inneholdt en rekke føringer på de trykte ytringene, og sensuren ble justert etter regjeringens behov. Aller viktigst var selvsensuren, og de aller fleste forfatterne var knyttet til kongemakten gjennom embeter eller andre bånd.[6]

Dessuten var det ikke tillatt å organisere noen forening som ikke var underlagt øvrighetens godkjenning og kontroll.[7] Slik var det jo også med næringsvirksomhet, som var regulert ved privilegiebrev til hver enkelt virksomhet. Det var da embetsmenn som startet og ledet foreningene, med formål som enten var i tråd med regjeringens politikk (f.eks. arbeid for jordbruksreformer) eller var helt harmløse (selskapsforeninger).

Bondeallmuen hadde ikke lov til å innkalle eller komme sammen til møter uten øvrighetens tillatelse og kontroll. Men her nærmer vi oss noe som modifiserte forbuds- og kontrollinjen. En autoritær regjering kan uhindret pøse på med restriktive lover. Men myndighetene brukte lovene etter behov. De kunne la være å håndheve lovene, og så bruke dem når de fant det nødvendig. Det var mye vunnet i å holde innbyggerne i uvisse om grensene for det tillatelige.[8]

Helt fra denne tiden har det vært en dansk og norsk tradisjon å framheve hvor flott det var at vanlige innbyggere i den dansk-norske staten kunne henvende seg direkte til kongen med sine ønskemål og klager. Regimet selv utbasunerte dette som en spesiell herlighet, enda dette var vanlig i alle stater. Og i det danske eneveldet var det helt nødvendig å henvende seg til kongen, ettersom man ikke kunne røre seg i det offentlige rommet uten å søke om kongelig privilegium.[9] Søkerne måtte da betale for å få bevilgningene sine, både reglementsfestete sportler og bestikkelser.[10]

Kongene i de gamle monarkiene styrket sin prestisje ved å vise seg som gode fedre. Ved reduksjon av straffer ble kongens majestet framstilt som en kristen og mild øvrighet.[11] Størst effekt hadde dette når kongen slo av på lovverkets bestemmelser om straffer for å delta i folkelige protestbevegelser. Og etter omfattende og langsomme rettsoppgjør ble noen få ledere hardt straffet, mens de andre slapp med advarsler og formaninger.[12] For å stoppe skatteprotester i Norge slo kongen noe av på sine skattekrav. Det skjedde i kombinasjon med en vedvarende retorikk om den eksepsjonelle norske kongetroskapen. Også norske kjøpmenn sluttet seg til denne retorikken, samtidig som de gav uttrykk for en høflig misnøye med regjeringens økonomiske politikk.[13]

Det utviklet seg slik en dobbelthet i forholdet mellom Norge og det danske veldet. Det ble preget av en stadig vakrere retorikk, med voksende spenninger under overflaten. Hva har dette med Fredrik 6.s krigspolitikk å gjøre? Atskillig mer enn det som springer i øynene. Den danske kongen hadde et avstandsforhold til Norge, mens han konsentrerte mesteparten av oppmerksomheten om sin residensstad København og Slesvig-Holstein.

[1]Samling af danske kongers haandfæstninger og andre lignende acter. Kjøbenhavn 1856-68/1974:125-50.

[2]Kong Christian den femtes norske lov 15de april 1687 med kongeloven 1665. Oslo 1982:286-95.

[3] Leif Grane (red),Det teologiske fakultet, iKøbenhavns universitet 1479-1979, bd. V. København 1980: Forfattet av Niels Knud Andersen, Jens Glebe-Møller og Knud Banning.

[4] Ole Feldbæk,Nærhed og adskillelse, Danmark-Norge 1380-1814, bd. 4. Oslo 1998:159-71, 281-307.

[5] Ernst Sars, Udsigt over den norske historie.Samlede værker, bd. 2. Kristiania og Kjøbenhavn 1912:445-48, 519-21; Øystein Rian, Selvtillit og militær kjekkhet som faktorer i den norske nasjonale renessanse, i Lars Bisgaard, Michael Bregnsbo, Finn Stendal Pedersen og Aage Trommer (red),Krig fra først til sidst. Festskrift til Knud J.V. Jespersen. Odense 2006:145-62.

[6] Øystein Rian, Sensuren i Danmark-Norge 1536-1814, i Hilde Sandvik (red.),Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750-1850. Oslo 2010:123-60.

[7] Rian 2010:135.

[8] Knut Dørum, Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker. Bondepolitikk og bondeøkonomi rundt Oslofjorden på 1700-tallet. (Norsk)Historisk tidsskrift 2006:403-31.

[9] Steinar Supphellen, Supplikken som institusjon i norsk historie. Framvokster og bruk særleg først på 1700-talet. (Norsk)Historisk tidsskrift 1978:152-85; Bjørn Næsje,Klagemål over kongens embets- og tjenestemenn. Masteroppgave i historie, UiO. oSLO 2008.

[10] Ola Teige,En torn i øyet. Det store tollsviket og Inkisisjonskommisjonen i Christiania 1705-09. Hovedoppgave i historie, UiO. Oslo 2001; Ola Teige,Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680-1750. Oslo 2008.

[11] Douglas Hay, Property, authority and the criminal law, i Douglas Hay mfl. (red),Albion’s fatal tree. Crime and society in eighteenth-century England. London 1988:17-63.

[12] Ingrid Fiskaa,Statsmakta og Lofthusreisinga. Styresmaktene si handtering av allmugereisinga i Nedenes og Bratsberg 1786-87. Masteroppgåve i historie, UiO. Oslo 2009.

[13] Øystein Rian, Christiania-elitens politiske betydning i det dansk-norske eneveldet – med hovedvekt på forholdet til imperiehovedstaden København, i John Peter Collett og Bård Frydenlund (red.),Christianias handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Oslo 2008:29-46.

Satsingen på København

La oss først ta for oss København. At den danske kongen kunne gi etter for en del norske skatteprotester, hang sammen med at han kompenserte seg rikelig gjennom satsingen på København. Det var noe som hadde pågått i flere hundre år, og det var logisk under eneveldets sentralisering av makten. Det typiske for det danske systemet var en vidtgående mistillit til lavere embetsmenn og til grupperinger som kunne usurpere enevoldsmakten.

Geografisk tunnelsyn

Da de europeiske krigene 1792-1815 grep mer og mer om seg og ble mer og mer truende,  var gode råd dyre. Kronprins Fredrik/Fredrik 6. ville da bestemme mest mulig selv, og i dette tiltakende selvstyret økte det sneversyn som ble hans geografiske tunnelsyn. I den ene enden av tunnelen så han København, i den andre enden så han Slesvig-Holstein. Norge var av og til et begrep for tanken, men Fredrik gjorde ikke mer når det gjaldt Norge enn det som tvang seg inn på ham.

Mistillit til nordmennene

Bosetningsmønsteret til kommanderende general i Norge var trolig utslag av manglende tillit til nordmennene og også til høye ikke-norske embetsmenn som bodde lenge i Norge. Det var vanlig gjennom hele enevoldstiden at kommanderende general ikke bodde permanent i Norge, men at han heller ble holdt nær hoffet i Danmark. Hærledelsen hadde da heller ikke oppmerksomheten rettet mot erfaringer i Norge.

Den kjære danske hæren

Men oldenborgerne var som andre monarker militært innstilt – det var en tilbøyelighet som ble sett i forlengelse av den aristokratiske kjærligheten til jakt. I det danske monarkiet forsterket militarismen seg ved at offiserene stod høyt i rang, og det mannlige militære innslaget ved hoffet var dominerende. Kronprins Fredrik konsentrerte sin militære interesse om hæren, og han brukte mye av sin tid til å eksersere hæravdelinger. Dette var noe langt mer enn en faglig interesse, det var en lidenskap.