Høsten 1814

Høsten 1814

Selv om Mossekonvensjonen av 14. august var gunstigere enn vi kunne fryktet, var spenningen ikke over før Stortinget hadde sagt sitt. Beredskapen ble derfor opprettholdt på marinefartøyene, og denne ekstra belastning skapte en del misnøye. Den nye grunnloven av 4. november var ikke noe dårlig grunnlaget å bygge vårt nye sjøforsvar på.

  • Det er en generell oppfatning at Mossekonvensjonen av 14. august ga Norge bedre vilkår enn vi strengt tatt kunne håpet på. Det viktigste var utvilsomt at vi skulle få beholde Grunnloven, med det minimum av endringer som unionen krevde. Bakgrunnen var ønsket om at Norge «frivillig» skulle godta unionen. Avtalen inneholdt derfor en bestemmelse om at Stortinget skulle samles innen 8. oktober for å behandle disse endringene, godta unionen og velge Karl XIII som norsk konge.
  • Mange var bitre over at Norge så fort hadde oppgitt kampen, og det var en viss mulighet for at Stortinget ville motsette seg unionen – og heller gjenoppta krigen. Våpenhvilen varte til 14 dager etter at Stortinget var samlet og hadde deretter 8 dagers oppsigelsesfrist. 
  • Den svenske og britiske blokaden ble opphevet etter 14. august, men mange svenske skip forble utrustet. Norge opprettholdt forbudet mot svenske krigsskip i norske havner.
  • Trolig for å vise velvilje lot Karl Johan de svenske fregattene Euredice og «af Champan» føre hjem 604 norske krigsfanger fra prisonen i Chatham tidlig i september.
  • Inntil videre forble de norske fartøyene utrustet og på sine poster. At det uansett tok litt tid å formidle avtalen om våpenhvilen, viser en episode utenfor Jomfruland 19. august. Månedsløytnant Falch, som sjef for tre kanonsjalupper, angrep da en noe overrasket svensk fregatt. En britisk fregatt la seg imellom og hindret videre skyting. En svensk parlamentær kom over og opplyste dem om den fem dager gamle våpenstillstanden. I dette siste ”sjøslaget” på mer enn 100 år var det nordmennene som kom dårligst ut. På grunn av en kanonsprengning i sjaluppen Aasgaardstrand hadde de fire mann til dels hardt skadet. 
  • Et viktig poeng for svenskene i Mossekonvensjonen var at Christian Frederik snarest skulle forlate Norge. Han var på dette tidspunkt ganske nedbrutt – og måtte overtales til ikke straks å si fra seg regentskapet. Han var i tillegg syk – og under de påfølgende forhandlinger om sjøstyrkenes demobilisering lot han kaptein Budde representere seg.
  • Det var heller ikke rare forhandlingene. Svenskene slo fast at de ville holde utrustet to fregatter, to brigger og 24 kanonsjalupper. Med en litt overlegen mine lot de Norge selv  bestemme hvor mange fartøy de ville holde operative. Den 5. september besluttet vår regjering å holde utrustet briggene Seagull og Allart, fire kanonskonnerter og åtte kanonsjalupper.  Av beredskapsmessige hensyn var det folk nord for Stavanger som bemannet fartøyene, mens øvrig personell i stor grad ble permittert.
  • Midt i september meldte Fabricius at de på kort tid ville kunne sjøsette den orlogsbriggen som i flere år hadde vært under bygging i Fredriksvern. Statsrådet ga sin tilslutning til dette og besluttet at den nye briggen skulle hete Fredriksværn. Sjøsettingen 29. september var en viktig symbolsk handling, men briggen var langt fra operativ.
  • Fordi soldatene ved garnisonen i Fredrikstad hadde blitt sendt hjem etter overgivelsen i august, hadde også mannskapene i skjærgårdsflåten regnet med at de ville bli permittert etter våpenhvilen midt i august. Da så ikke skjedde, ble det i de kommende ukene flere opprør, som dels ble stagget med appeller fra Fasting og dels med trussel om våpenbruk. Tidlig i november gjorde også mannskapene på Allart og Seagull opprør mot den fortsatte tjenesteplikten, og opprøret spredde seg til fire skonnerter. Kaptein Bille sørget for at lederne ble arrestert.
  • Etter valget av Karl Johan til konge 4. november ble det den svenske stattholder von Essen sitt ansvar å følge opp den alvorlige saken. Han beordret alle de norske fartøyene lagt opp, unntatt de som hadde opprørere om bord. 33 mann ble tiltalt og fengslet, mens resten av mannskapet ble dimittert. Allerede 27. desember ble de imidlertid benådet - på linje med en rekke tilfeller i Hæren.
  • Stortinget ble igjen samlet 8. oktober. Den 10. oktober skrev Christian Frederik sin avskjedssøknad, men han møtte ikke selv i Stortinget for å lese opp denne. Allart ble sendt til Bygdøy for å følge Christian Frederik hjem. På grunn av sterk nordavind ble han ført i en mindre båt til Gullholmen ved Moss. Der han gikk om bord på Allart 11. oktober. Planene ble underveis endret, og Allart gikk til Fredriksvern. Her skulle Christian Frederik hentes av den danske briggen Bornholm, men på grunn av dårlig vær avgikk briggen først 26. oktober. Den forsinkede avreisen ble nøye overvåket av svenske «spioner», som en stund lurte på om det hele var en del av en plan om ikke å reise.
  • Den nye grunnloven av 4. november opprettholdt Kongens høyeste befaling over ”rikets land- og sjømakt”. I forhold til den opprinnelige Grunnloven slo den videre fast:
    • At bare Stortinget kunne øke eller forminske dens størrelse
    • At den ikke skulle overlates til andre lands tjeneste¨
    • At den bare skulle bestå av nordmenn
    • At utenlandske (les svenske) tropper ikke skulle være stasjonert i Norge i fredstid – med noen unntak for øvelser
    • At norske tropper og roflotiljen ikke kunne anvendes til angrepskrig, uten Stortingets samtykke   
  • Ved utgangen av 1814 bestod vårt nye sjøforsvar av kun 39 operative offiserer. 10 av disse var danske, men fire av dem reise senere hjem. I tillegg kom fem danske offiserer i utskrivingsvesenet. Alle månedsløytantene, rundt 120 personer, var sagt opp, men noen få av dem ble kort etter tatt opp i offiserskorpset. I tillegg til den nye Fredriksværn bestod flåten av de syv briggene, som vi måtte kjøpe av danskene, åtte kanonskonnerter og rundt 100 kanonbåter, hvorav mange var i dårlig forfatning.