FOR KONGE, FEDRELAND OG FLAGGETS HEDER

FOR KONGE, FEDRELAND OG FLAGGETS HEDER

At dette begrepet har blitt et slags motto og ledestjerne for personell i Sjøforsvaret har trolig flere grunner:

Flagget: Har alltid vært et spesielt symbol for Marinens personell.

Kongen: Har for Marinens personell en lignende rolle.

  • Historisk gikk kongene selv ofte om bord som øverstkommanderende.
  • Kongen har ofte blitt sett på som «rederen» - og kongene har ofte hatt et tett forhold til Marinen.
  • Sjøforsvarets personell har – også når det ikke var så populært – blitt ansett som særlig kongelojale.
  • Under Sjøforsvarets fortsatte tjeneste fra allierte baser under hele annen verdenskrig – vokste det frem ekstra sterke bånd mellom Sjøforsvaret og Kong Haakon og Kronprins Olav.

Fedrelandet: Under de mange harde prøvelser og det store savn også Sjøforsvarets personell har vært utsatt for, både i krig og fred – har vissheten om at deres offer har vært i fedrelandets- og i «de der hjemme» sin interesse, vært en avgjørende motivasjonsfaktor. Selvstendigheten vi tross alt fikk i 1814 økte helt sikkert denne faktoren – og den ble nok ytterligere økt etter 1905.

Slik sett er det ikke så underlig at opprinnelsen til begrepet ligger i den troskapsed Marinen krigsfolk må avlegge. Rent faktisk kom begrepet ikke inn før i 1891 – da troskapseden gikk over til en lydighetsplikt.

 

Troskapsed

Helt frem til 1891 hadde vår militær «militære troskaps- og hyldningsed» bygget på «Krigsartikkelbrev for krigsmenn av armeen og marinen av 9. mars 1683 §159 og 160» – og «Krigsartikkelbrev av 8. januar 1752, § 536.

Selve ordlyden ble rett nok noe opprettet i 1857. Troskapseden skulle da i prinsippet erklæres av hver enkelt mann og i henhold til «formular 38» som lød omtrent slik:

”Jeg lover og sværger Kongeriget Norges Constitution og Hans Majestæt Kongen Lydighed og Troskap; jeg forpligter mig ved denne ed, at vise Lydighed mod Lovene i Almindelighed og Krigslovene i særdeleshed; at vove Liv og Blod i Rigets Krigstjeneste tilsøes og tillands, hvor hans Majestæt og de af ham foresatte Befalingsmænd byde…Alt og ved alle Leiligheder at forholde mig som det en ærlig Krigsmand egner og anstaar: saa sandt hjelpe mig Gud og hans hellige Ord.

Det var sikkert praktiske årsaker at den enkelte mann fikk dette formular opplest for seg. Selve edsavelggelsen skjedde ved at han med tydelig røst skulle svare: ”Ja, det skal skje, såsandt hjelpe mig Gud og hans hellige Ord”.

I 1876 ble ordlyden endret til følgende:

Jeg lover og sverger at vise Kongeriget Norges Konstitution og Hans Majestæt Kong N.N. Lydighed og Troskap og at ville som ærekjær Krigsmand vove Liv og Blod i Rigets Tjeneste, naar og hvor det befales af Hans Majestæt Kongen eller paa hans Vegne af mine foresatte, saasandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord.

I praksis foregikk edsavleggelsen på den måte at skipssjefen før hvert tokt samlet hele besetningen og leste opp fra reglementet §§ 7-14 om lydighet og aktelse – og §§ 535-549 om «skikk og bruk». Han skulle deretter forhøre seg om noen av mannskapet ikke før hadde avlagt den individuelle troskapseden – og så eventuelt ta de for seg disse etterpå. 

Lydighetsplikt

I 1891  - da særlig den politiske venstresiden i Norge var bekymret for at Sjøforsvarets sterke kongelojalitet kunne være et problem i forhold til deres unionsstrategi – ble troskapseden endret.

I de nye bestemmelsene fra 1891 skulle skipssjefen fortsatt samle mannskapet og lese opp de samme bestemmelsene om lydighet og aktelse. Det nye var at man ikke lenger skulle stille spørsmål ved om det var enkeltindivider som før IKKE hadde avlagt eden – og følgelig skulle man heller ikke kreve denne avlagt individuelt.

Istedenfor skulle skipssjefen avslutningsvis henvende seg til hele besetningen med ordene:

«Vi her tilstedeværende Krigsmænd har nu hørt opplæst de Hovedbestemmelser, hvorefter vi pligter at rette os, saalenge vi tjener under dette vort Flag og Kongens høie Befaling. Saa vil vi og alle i Farens Stund troligen staa hinanden bi og ofre Liv og Blod forKonge, Fædreland og Flagets Hæder.Gud bevare Kongen og Fædrelandet”.

Hvorpå besetningen skulle gjenta utropet ”Gud bevare Kongen og Fædrelandet”.

I Sjøforsvarets tjenestereglement fra 1908 begrenset man skipssjefens opplesning til §38 og 39 – som også omhandler lydighet og aktelse – men som var vesentlig kortere en den gamle opplesningen.

Skipssjefen skulle fortsatt avslutte med en lignende formaning til besetningen.

Dagens bestemmelse – tradisjonen videreføres

Siden har bestemmelsen stort sett holdt seg uforandret. Etter dagens «Tjenestereglement for Sjøforsvaret» skal skipssjefen ved kommandoheis eller ved større utskiftninger av personellet stille opp besetningen og la følgene fra kapittelet om lydighet og respekt bli lest opp:

«Militært personell plikter å vise Kongeriket Norges konstitusjon og H M Kongen lydighet og troskap. De skal våge liv og blod i rikets tjeneste, når og hvor det befales av H M Kongen eller på hans vegne av vedkommende foresatte. Krigsmenn skal nøye rette seg etter de lover, reglementer, direktiver og bestemmelser som gjelder for tjenesten og etter alminnelige eller særskilte ordre de får. Ved hele sin holdning skal de arbeide for å få sine over- og underordnedes tillit og respekt.

Skipssjefen uttaler deretter følgende til besetningen:

«Vi krigsmenn som er samlet her, har nå hørt de hovedbestemmelser som vi plikter å rette oss etter så lenge vi tjener under orlogsflagget og Kongens høye befaling. Så vil vi alle i farens stund trofast stå sammen og ofre liv og blod for Konge, Fedreland og Flaggets heder. Gud bevare Kongen og Fedrelandet!»

Besetningen gjentar: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet!».