Bakgrunn for 1814

Bakgrunn for 1814

Som svensk kronprins bestemmer den ex-franske general Karl Johan seg i 1812 for å satse på å overta Norge som krigsbytte fra Danmark. Han stoler ikke på stormaktenes løfter om dette. Ved Kieltraktaten tvinger han gjennom sin vilje i forhold til et svekket dansk rike. Under ledelse av Christian Frederik gjør Norge på egen hånd opprør mot Kieltraktaten. Fordi Karl Johan fortsatt kjemper mot Napoleon, tar det tid før Sverige reagerer militært.  

  • Allerede våren 1812 hadde Karl Johan satt en stopper for de svenske forventningene om å vinne tilbake Finland fra Russland. Han lovet tvert imot å støtte Russlands kamp mot Napoleon, mot at Russland støttet en svensk plan om å slå Danmark og å bli sittende med Norge.
  • Fordi Russland ble angrepet av Napoleon høsten 1812, ble det ikke mulig for russerne å støtte et svensk angrep mot Danmark, som derfor ble lagt på is. Angrepet ble en katastrofe for Napoleon som stod svekket tilbake.
  • I mars 1813 inngikk Sverige også en allianse med Storbritannia. I kampen mot Napoleon lovet Karl Johan å stille med svenske tropper i en felles Nordarmé, som han selv skulle lede. Til gjengjeld skulle britene ikke legge hindringer i veien for en svensk-norsk union. Fordi britenes traktater måtte godkjennes av Parlamentet, som hadde stor sympati for Norge, ble det fremstilt som Norge skulle ”frigis fra dansk undertrykkelse”. Derfor var det allerede i utgangspunktet et visst press på Sverige om å gi Norge en grad av frihet i en slik union.    
  • På dette tidspunkt gjør danske Kong Frederik VI endelig et forsøk på å skifte side i konflikten. Da er det for sent, for Russland og Storbritannia står ved sin avtale med Sverige. Frederik VI fornyer da heller sin allianse med Napoleon og lover å sende et hjelpekorp på 12.000 mann sørover. Samtidig sender han sin fetter Christian Frederik til Norge – for bidra til å sikre norsk velvilje i forhold til Danmark.
  • Etter det store slaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813, skulle Nordarméen  egentlig gått vestover og fortsatt kampene mot Napoleon. Fordi Karl Johan ikke stoler på fullt ut på løftet om å få Norge, velger han i stedet å gå nordover mot danske Holstein. Det danske hjelpekorpset kjemper tappert i noen uker og redder seg til slutt inn i en festning i byen Rendsburg (mellom Lübeck og Flensburg).
  • De allierte er irriterte over Karl Johans egotripp, og han er under et sterkt press på å gjenoppta kampen mot Napoleon. Han presses først til å godta en våpenhvile, 15. desember. Tidspress og britisk påvirkning bidrar trolig til at den endelige Kieltraktaten av 14. jan 1814, gir Norge en mer selvstendig stilling enn svenskene egentlig hadde sett for seg. Den viktige paragraf 4 ble f.eks lydende:»Norge skal tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige og utgjøre ett kongerike, forent med Sverige». Norge skulle også beholde alle de rettigheter de hadde under Danmark, ha sine egne lover, universitet, nasjonalbank og sin egen forsvarshær. Det er senere spekulert i at Karl Johan selv, av ulike årsaker, var positiv til et sterkt Norge.
  • Ifølge Kieltraktaten skulle alle fiendtligheter opphøre. Kong Frederik VI skulle fristille alle nordmenn i forhold til deres troskapsed til han som konge. Sverige skulle besette de norske festningene, og Norge skulle ta vel imot de svenske utsendingene. 
  • Først 24. januar får Christian Frederik bekreftet resultatet av Kielfreden. Hans funksjon som norsk stattholder er dermed utløpt, og Frederik VI ber han returnere til Danmark så snart han har ordnet med overleveringen til de svenske utsendingene.
  • Men Christian Frederik bestemmer seg tidlig for reise det norske folk til kamp for selvstendighet og mot en svensk-norsk union. Etter en reise til Trondheim for å samle støtte kaller han norske stormenn til et møte på Eidsvoll 16. februar.
  • Etter møtet kunngjør han 19. februar sin plan for det norske folk, gir retningslinjer for edsavleggelser og valg av representanter som skal møte til riksforsamlingen på Eidsvoll 10. april.
  • Da svenskene får beskjed om Christian Frederiks plan, ber de Frederik VI gripe inn mot sin fetter, hvilket han først avviser. Sverige begynner å forberede en militær aksjon, men så lenge Karl Johan fortsatt kjemper i Europa, blir denne ikke iverksatt.
  • Ett argument for å kjempe mot Kieltraktaten er at den danske kongen ikke hadde rett til å gi den norske selvråderetten videre til noen annen konge – men kun til å gi den tilbake til det norske folk.
  • For Christian Frederik er det også et argument at han, som dansk prins og tronarving, også hadde en arverett til Norge. Han vurderer å utneve seg selv til konge, men etter gode råd tar han kun tittelen regent (fungerende konge).
  • Sverige utnevner feltmarskalk von Essen til ”generalguvernør” over Norge. De regner med at Norge vil etterkomme Kieltraktaten, og von Essen samler 6000 mann for å overta de norske festningene. Den 13. februar får Essen brev fra Christian Frederik med en første indikasjon på at Norge vil motsette seg avtalen. Dette bekreftes i et møte med den svenske utsendingen von Rosen 24. februar. Etter dette begynner von Essen å samle svenske styrker og forberede en militær aksjon, som ikke iverksettes så lenge Karl Johan befinner seg i Europa.
  • I mellomtiden legger Sverige press på Kong Frederik VI for å få han til å gripe inn mot Christian Frederik. Dette avviser danskekongen selv om han risikerer en russisk aksjon mot Holsten. Han sender danske kommissærer til Norge for å overlevere festningene til Sverige, men disse stoppes på den norske grensen 11. april. Senere legger stormaktene ytterligere press på både Christian Frederik og Frederik VI. På grunn av presset forbyr Frederik VI dansk handel og samkvem med Norge, hvilket kunngjøres 28. mai. To dager tidligere har Karl Johan kommet tilbake til Stockholm, og han tar ledelsen i de videre krigsforberedelsene.