Leidangen vÄrt tidligste militÊrvesen

Bakgrunn

Da Haakon ”den gode” Adelsteinsfostre kom til Norge rundt Ă„r 933 var den samlingen av riket hans far hadde oppnĂ„dd truet, fordi broren Eirik BlodĂžks ikke opptrĂ„dte tilstrekkelig ydmykt i forhold til storbĂžnder og smĂ„konger. Haakon fordrev sin bror fra landet – og med klokskap gjenopprettet og styrket han samlingen. Haakon sĂ„ behovet for Ă„ etablere en forsvarordning mot fiender som truet landet fra utsiden, i fĂžrste rekke Danmark, der ogsĂ„ Eiriks sĂžnner hadde etablert seg med betydelige hĂŠrstyrker. Etter et slag mot EiriksĂžnnene ved Avaldsnes pĂ„ KarmĂžy kom loven som var grunnlaget for Leidangen. Haakon delte kysten, ”sĂ„ langt inn i landet som laksen gĂ„r” inn i ”fylker” og ”skipsreider”.  Fylkesinndelingen var allerede en etablert inndeling i TrĂžndelag (under Frostatingsloven). Ut fra sin stĂžrrelse skulle hvert fylke bygge flere skip som skulle utrustes og bemannes nĂ„r det ble mobilisert. PĂ„ vest- og sĂžrlandet (under Gulatingsloven), fantes det ikke en slik administrativ inndeling, og der ble det definert skipsreider som hadde ansvar for hvert sitt skip. Det ble ogsĂ„ etablert en ordning med veter i en sammenhengende kjede fra sĂžr til nord, som skulle tennes for Ă„ varsle at det kom en utenlandsk hĂŠr til landet. Kongsmakten var pĂ„ dette tidspunkt ikke sterkere enn at man var avhenging av storbĂžndenes velvillige innstilling. Men Haakon hadde gitt bĂžndene tilbake deres odelsrett og lempet pĂ„ skattene som Harald HĂ„rfagre hadde pĂ„lagt de, og dette gjorde de velvillig innstilt. Det var dog en forutsetning at retten til Ă„ kalle ut leidangen bare skulle gjelde innen rikets grenser og at den bare mĂ„ kalles ut til nytte for riket og undersĂ„ttene.

Skipsreidene

Hver av skipsreidene var altsĂ„ ansvarlig for Ă„ bygge ett skip med tilhĂžrende naust. StĂžrrelsen ble mĂ„lt etter antall sesser (tofter). Til hver tofte var det to Ă„rer og man regner med at hver Ă„re ble rodd av 2 mann. Opprinnelig var skipenes stĂžrrelse pĂ„ 20 sesser , men etter hvert fikk vi ogsĂ„ 25 sesser som tilsvarer ca 100 mann. Sjefen for et skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler som varierte litt med landsdel og tidsepoken. I Gulatings-omrĂ„det var regelen opprinnelig Ă„ stille en mann for hver syvende mann over 3 Ă„r, men etter hvert ble skipsreidene delt inn i ”lider” (eller leidangstufter) som betegnet den kretsen eller det antall gĂ„rder som til sammen skulle stille 1 mann til bemanning av skipet nĂ„r det ble mobilisert ved en allmenning (kunngjĂžring) eller ved tenning av vetene.

Rundt 1270 regner man med at den samlede flÄten var pÄ ca 300 skip eller 6.800 sesses. Med antakelsen om 2 mann per Äre og 4 mann per sesse tilsvarer dette en styrke pÄ ca 27.000 mann. Med et folketall pÄ 3-500.000 tilsvarer dette at rundt 30% av alle arbeidsfÞre menn hadde tjenesteplikt. Selv om dette ikke var en stÄende styrke og selv om den trolig aldri ble kalt ut samtidig, var det likevel en stor styrke i europeisk mÄlestokk.

Vetene

Vetene var en viktig del av forsvarsordningen for nĂ„r en fiende truet gjaldt det Ă„ fĂ„ mobilisert leidangen sĂ„ fort som mulig. Det ble derfor bygget opp en sammenhengende kjede av veter, eller varder, i form av et stort planlagt bĂ„l. En vete ble satt opp av runde stokker, opptil 5 meter lange, stablet i kjegleform, med et hulrom i midten. Dette fordi man her kunne holde et tĂžrt vedlager som fĂžrst ble antent. Ansvaret for bygging og vakthold pĂ„ vetene ble gjort etter samme prinsipp som for skipene, men her mĂ„tte det nĂždvendigvis vĂŠre et mer kontinuerlig vakthold. For sikkerhets skyld var prinsippet slik at en brennende vete skulle ses av de to neste vetene.  Vetevarslingen var meget effektiv og det sies at dette systemet kunne varsle folk fra ene kanten av riket til den andre pĂ„ syv dager. Problemet var at den ikke lot seg stoppe nĂ„r den fĂžrst var tent. Det hendte at man i sĂžr tente veten for skip som senere viste seg Ă„ ikke vĂŠre fiendtlige, og dermed var hele leidangen kalt ut til ingen nytte. HĂ„kon den gode innfĂžrte dĂždsstraff for slik slike falske alarmer, men dermed var det knapt noen som vĂ„get Ă„ si fra selv om de sĂ„ fiendeskip. OgsĂ„ her er problemet at dette fĂžrst er skrevet ned pĂ„ 1200-tallet – og at det da beskriver vetenes effektivitet pĂ„ denne tiden.

Selv om starten var problematisk holdt veteordningen seg helt til Napoleonskrigen pÄ 1800-tallet, og nÊr pÄ 800 stedsnavn i Norge forteller om gamle vardeplasser.

 Bruk av leidangen

Leidangen var et system for Ä organisere en kystflÄte med tanke pÄ forsvar. FlÄten kunne og bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bÞnder) hadde plikt til Ä delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert nÄr fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det vÊre ekspedisjoner pÄ to til tre mÄneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og hÞvdingene var med for Ä fÄ Êre og ta del i rikdommen.

PÄ 1000-tallet var leidangen pÄ sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hÊrtok landomrÄder vest i England.

PÄ et tidspunkt har man fÄtt skille mellom bruken av leidangen ved angrep pÄ landet og bruken ved at kongen kaller ut leidangen uavhenging av et slikt angrep.

Lovgivningen om leidangen hadde eller fikk etter hvert derfor to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep pÄ landet.

 Ut ifra sagaene kan det sluttes at det i 100-Ă„rs perioden fra kong Sverres inntreden i historien i 1177 og frem til og med Magnus LagabĂžtes regjeringstid ble budt ut leidang 54 ganger. Av disse tok Gulatingslag del i 30, mens Frostatingslag deltok i 22 utbud. Omkring Ă„r 1200 var leidangen blitt en fast Ă„rlig skatt, noe som innebar at kongen fikk en del av provianten selv om skip og mannskap ble liggende hjemme.

De stÞrste leidangstoktene vi kjenner til, gikk for seg i siste halvdel av 1200-tallet. Mest kjent er HÄkon HÄkonssons tokt til Skottland i 1263, da formÄlet fÞrst og fremst var Ä hÄndheve norsk suverenitet over VesterhavsÞyene, spesielt SuderÞyene (Hebridene). Toktet var langt fra noen suksess, da motstanderne ikke mÞttes pÄ samme militÊre vilkÄr. Kong HÄkon kom til Skottland med en tradisjonell norsk styrke som var vant til kamp til sjÞs pÄ skip. I Skottland var derimot forsvaret av landet basert pÄ landtropper og i stor grad pÄ kavaleri. Skottene kunne lett slÄ tilbake et norsk angrep sÄ snart nordmennene vÄget seg pÄ land. I tillegg var de norske bÞndene lite motivert til kamp sÄ langt fra hjemlandet.

PĂ„ 1270-tallet blir leidangsplikten utvidet til Ă„ omfatte ”skattelanda”. Tjenesteplikten blir utvidet fra 2 til 3 mnd.  I fredstid kunne kongen bare kalle ut halv leidang. Fra 1273 fikk vi en tilsvarende hĂŠrordning – Skipanen – der menn som eier et viss stykke jord (lendmenn) plikter Ă„ stille 10 mann til hĂŠren – som kunne samles i 3 mnd om Ă„ret.

 Ved overgangen til 1300-tallet var utbudet av leidangen fortsatt en viktig del av den norske kongens militĂŠrmakt. Om vi tar for oss kong HĂ„kon Magnussons felttog fra 1284-1319, ser vi at han gjennomsnittlig var pĂ„ utferd hvert annet Ă„r.

PÄ 1300- og 1400-tallet ble det utviklet det vi forstÄr med seilskip.
Hanseatenes kogger var blant de fÞrste seilskipstypene og en episode pÄ 1400-tallet viste tydelig at leidangen og vikingskipenes tidsalder da var slutt. Da en tysk koggeflÄte pÄ 16 skip og 600 mann angrep Bergen vÄren 1429, under krigen mot kong Eirik av Pommern, ble den mÞtt av en norsk leidangsflÄte pÄ 100 skip.
De tyske koggene var langt bedre utstyrt og var sÄ hÞye at nordmennene ikke kunne entre dem. Koggene hadde kasteller forut og akterut og godt trente soldater bÄde der og i tÞnner i masten. LeidangsflÄten var totalt underlegen i slaget og ble utslettet. Etter 1429 hÞrer vi heller ikke mer om noen norsk leidangsflÄte i aksjon.

Etter at Norge svekket sin stilling i forhold til Danmark i 1537 var ikke den dansk-norske kongen opptatt av Ä benytte leidangen. De fÞrste kongelige krigsskip anskaffet kong Hans allerede i 1510 med Engelen og Maria og nÄ ble heller nordmenn skrevet ut til orlogstjeneste. Dette ga grunnlaget for at kong Christian IV i 1628 etablerte en ny hÊrordning i Norge., med en egen ny sjÞforsvarsordning for Norge fikk vi ikke fÞr etableringen av et galleikompani i Østfold i 1644.

Plikten til Ă„ bidra til felles sjĂžforsvar ble imidlertid  beholdt, men gradvis gikk man bort fra naturalytelser og over til en ren beskatning, sĂ„kalt leidangs-skatt Denne sĂŠregne skatten behold man til helt opp til 1800-tallet – men da etter hvert som en galleiskatt. 

Presteskap og adel ble fritatt denne skatten og det gjorde at de kunne kjĂžpe opp jord fra bĂžndene, noe som igjen medfĂžrte at kongen ble avhenging av adelen for Ă„ kunne fĂžre krig (Dette gjaldt jo sĂŠrlig i  Danmark)