Sigurd Gotaas (1863-1915)

Sigurd Gotaas (1863-1915)

Sigurd Gotaas. Faksimile Morgenposten. 

"Nordmanden som faldt under Trikoloren"

"Forleden kom Budskabet hit om at Nordmanden "Sigurd Gotaas var faldt for Frankriks Skyld paa Slagmarken vest for Navarin i Champagne, drept av en Granat", het det i en notis i Middagsavisa, 10. november 1915. Gotaas var født i Verdal og utdannet underoffiser og dragon i Norge. Etter plikttjenesten dro han til Frankrike hvor han gikk inn i Fremmedlegionen. Her ble han i 5 år, og tjenestegjorde bl.a. i Marokko og Tonkin (Vietnam).

I 1899 skrev han hjem om hvordan Fremmedlegionen behandlet sine fanger i Tonkin. Frankrike førte 1883-1886 et brutalt felttog for å underlegge seg området som i ligger rundt Tonkin-bukta nord i dagens Vietnam. Krigen ble ført mot både vietnamesiske og kinesiske styrker. Selv om felttoget var over i 1899, brøt det ut nye kamper i området i forbindelse med Bokseropprøret i Kina 1899-1902.  I sin beretning fortalte han at 300 kinesere og 50 desertører ble ført fram for forhør foran en fransk oberst. Fangene ble stilt en rekke spørsmål, som de nektet å svare på. Deretter ble de kledd nakne og kommandert ned på magen. Så fikk de 5-25 slag med fingertykke spanskrør på ryggen "der tilslut dannede en eneste rygende Blod- og kjødmasse".

Obersten lovet dem god behandling senere dersom de ville fortelle det de visste om opprørerne, men bare noe få ville snakke. Fangene ble ført tilbake til innhegningen mens desertørene ble tatt med utenfor leiren og tvunget til å grave sine egne graver. Deretter ble de tvangsklippet og bakbundet knestående til en påle med hodet hengende forover for så å bli halshugd med sabel. I følge Gotaas ble det ansett som en mild straff om sabelen var skarp. Ofte var den sløv, og da tok det gjerne sju hugg før hodet var av. "Det ulykkelige offer led skrekkelige kvaler, i det hovedet bogstavelig blev saget af som med en sløv sag", skrev han. Deretter ble hodene satt på bambusstaker til skrekk og advarsel. I Fremmedlegionen tjenestegjorde han bl.a. under Joseph Gallieni som under første verdenskrig ble kjent for å rekvirere Paris' drosjer for å få forsterkninger fram til Marne i september 1914. Gotaas tålte imidlertid det tropiske klimaet i Øst-Asia dårlig. Etter sykdom ble han sendt tilbake til Frankrike hvor han fikk avskjed og 700 Franc i årlig pensjon.

Etter en kort periode hjemme, dro han til Frankrike og fikk jobb i et fransk selskap som drev med landmålig for jernbanen. Dette førte ham til bl.a. Tibet og Mansjuria hvor det også ble en del kamper med lokalbefolkningen. Tilbake i Norge, dro han etter en tid i Kristiania til Trondheim i 1912, hvor han drev en liten agenturforretning. Før krigen jobbet han også som ridelærer i bl.a. Danmark og Frankrike. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ville han tilbake til Fremmedlegionen i en alder av 53 år, men kom seg ikke til fronten før i mai 1915. 2. juni kunne Adresseavisa medele via en bekjent at han var "kommet i tøiet" og var på veg til fronten.

Ved fronten i Frankrike, ble Gotaas en farsfigur for de andre nordmennene i legionen. I august sendte han hjem et brev fra fronten som først ble trykt i Adresseavisa 4. august, og som siden ble gjengitt i flere norske aviser. Gotaas rapporterte at han hadde det etter forholdene bra. Han hadde da ligget ved fronten i en måned "mellem Bomber og Granater". Tjenesten fant han "nogenlunde taalelig", med 24 timer i skyttergravene og 24 timers hvile i dekningsrom et stykke bak. Hver 10. dag fikk de 6 dagers hvile hvor de kunne vaske klær og pusse våpen. når anledning bød seg, var det dans med lokale jenter i nærmeste landsby.

Gotaas uttrykte nok en ro og fortrolighet med frontlivet selv de færreste av hans våpenbrødre i den hardbarkede legionen delte. Døden kom når den kom, og det var ingen ting å dvele ved til daglig, var hans tilnærming. Men han fant krigen en krig med maskiner og ikke soldater. I løpet av 24 timer hadde 900 franske kanoner skutt 300 000 granater, skrev han. "Seieren tilhører den som har de fleste Krigsmaskiner og den meste Ammunition." Og siden krigen hadde Frankrike tidoblet sin krigsproduksjon og hadde tre ganger så mange soldater, påpekte han opptimistisk. Til sist skrev han «Jeg slutter dette brev, - skrevet i Skyttergraben, mens Shrapnells og Bomber suser i Luften, - med haabet om, at ingen av dem er bestemt for mig.»

Under oppholdet skrev han flittig brev bl.a. til sin bror Carl Gotaas som var musikksersjant i Nordenfjeldske Dragonregiment. Disse var full av entusiasme og begeistring for Frankrike og livet ved fronten. I sitt siste brev som var datert 1. september, skriver han om den nært forestående franske offensiven som han "hadde den ære aa være i den allerforreste linjer" i.

Gotaas forventet av offensiven skulle avslutte krigen innen slutten av oktober, og da ville de være "færdig med det tyske tyrrani i Europa", men han var ikke like sikker på at han selv kom til å overleve siden hans divisjon alltid gikk i første rekke. Skulle han falle hadde han gjort sin plikt for landet han tjente, skrev han. Brevet var postlagt 7. desember og kom fram 29. september. Da var offensiven i full gang. Gotaas overlevde de harde kampene 25. september - 2. oktober. Deretter fikk avdelingen 48 timers hvile. 5. oktober skriver han et postkort. Gotaas medgir at de har hatt tap, men mener de har gitt tyskerne "ordentlig pryl", og anslår de tyske tapene til 100 000 mann.

I februar 1916 mottok broren en skrivelse fra Fremmedlegionen med den franske krigsministerens kondolanse, datert 3. januar. I oversettelse lød det bl.a.:

Vi har den ære at gjøre Dem bekjendt overnsstemmende med tilsigelse (efterlatt paabud) av korporal Gotaas, Skrove Sigurd nr. Mle. 3287 du 2 é Etranger, at denne militær er faldt paa ærens mark den 9de oktober 1915 (Nord Oust de Souain) Marne.

En nekrolog i underoffisersbladet beskrev Gotaas som "spøkefuld (...) snil (...) og "trofast kamerat". Han fikk også heltemodig beskrivelse i norske aviser og i franske rapporter. Etter beskrivelsene å dømme var han nok det vi i dag ville kalle en "krigsjunkie", en form for posttraumatisk stressyndrom der traumene fører til rastløshet og økt spenningsbehov. Dette må ha drevet ham til å oppgi en trygg tilværelse i Norge i høy alder for igjen å oppsøke krigens grusomheter.

 

Kilder:

Indherredsposten, tirsdag 10. januar 1899.

Trondhjems Adresseavis, 2. juni 1915.

Trondhjems Adresseavis, 4. august 1915.

Aftenposten, onsdag 3. november 1915.

Trondhjems Folkeblad, lørdag 6. november 1915.

Trondhjems Adresseavis, onsdag 3. november 1915.

Trondhjems Adresseavis, onsdag 4. november 1915.

Indtrøndelagen, fredag 10. desember 1915.

Trondhjems Adresseavis, mandag 7. februar 1916.

Brandal, Brazier & Teige,De ukjente krigerne.Nordmenn i første verdenskrig.Oslo: Humanist Forlag 2014.

Thoresen, Knut Flovik,Nordmenn i Fremmedlegionen fra 1831 til 2017, Oslo: Historie og kultur 2017.