TORPEDOEN

Da Robert Whitehead i 1866 utviklet den første selvbevegelige torpedoen, ved hjelp av komprimert luft som drev en stempelmotor, fikk ubåtenes potensial som våpen en helt ny dimensjon. Nå kunne de små ubåtene, på trygg avstand fra fienden, avfyre en torpedo med sprengkraft nok til å senke selv et større fartøy, også når dette var i bevegelse. Nettopp dette at torpedoen hele tiden har vært et såkalt avgjørende våpen, et våpen som har kraft nok til å senke et fiendtlig skip, har øket ubåtenes betydning.

Selv om Norge ikke var spesielt tidlig ute med sine første ubåter, var Norge tidlig ute når det gjaldt å ta i bruk torpedoer. Marinens Torpedovesen ble opprettet allerede i 1870, og i 1873 var Norge det første landet som kjøpte en torpedobåt (Rap). Sammen med Sverige bestilte vi så i 1875 50 stk av de nye Whitehead-torpedoene. Med tiden klarte man stadig å øke lufttrykket og dermed torpedoens fart og rekkevidde. I 1908 fikk vi våre første varmluftstorpedoer, der luft og forstøvet petroleum i et brennkammer utviklet en forbrenningsgass som ga stempelmotoren ytterligere fart. Litt senere fant man ut at man ved vanndamp kunne kjøle brennkammeret og derved gjøre det mulig å øke forbrenningen og samtidig la vanndamp bli tilført drivgassen. Dette systemet, som britene kaller ”wet-heating”, ble brukt til langt ut i annen verdenskrig, før man gradvis gikk over til å erstatte trykkluften med ren oksygen eller hydrogenperoxyd, eller benytte elektriske torpedoer forsynt med energi fra et stort batteri i torpedoen. For å løse problemet med at propellen fikk torpedoen til å rotere, slik at siderorene ikke ville virke etter hensikten, fikk torpedoene tidlig to kontraroterende propeller. Rundt 1900 fikk torpedoene også gyro, som man utnyttet slik at gyroen - ved en uønsket kursendring - påvirket siderorene slik at den forhåndssatte retningen ble holdt. Ved bruk av et dybdeapparat, som styrer dybderoret ved hjelp av signal fra en vanntrykkmåler og et pendel utslag, fikk man også kontroll på dybdereguleringen.

  • A-klassen: Da vi bestilte våre første ubåter fra Tyskland i 1907, bestilte vi dem uten torpedoer, fordi vi selv hadde kontroll på disse. De 3 (18-tommers) torpedoene på A-klassen var av den nye varmluftstypen. Under første verdenskrig

         ble torpedoene ytterligere forbedret.

  • Til B-klassen, som var utstyrt med 2 torpedorør i baugen og 2 i hekken, var det også 18-tommers torpedoer som ble benyttet.
  • U-klassen: De britiske U- og V-klassene vi opererte under krigen, var selvsagt utstyrt med britiske torpedoer, i hovedsak 21-tommers torpedoer av typen Mk VIII. Disse hadde såkalt ”semi-diesel” fremdriftsmotor, som ga en fart på

         41 knop og en rekkevidde på 10.000 meter.

  • K-klassen: K-klassen, som i tysk tjeneste het type VIIC, benyttet seg av den mest vanlige tyske torpedoen G7a, som også var en wet-heating torpedo. Den hadde en fart på 36 knop og en rekkevidde på 6.000 meter. Problemet med å bruke disse fra ubåt var at forbrenningsgassen etterlot seg en avslørende boblebane. G7a var i tillegg ganske støyende. Senere fikk de tyske ubåtene en elektrisk drevet utgave G7e, som var et fremskritt. Fordi vi etter krigen overtok ikke mindre enn ca 1200 av G7a-torpedoene, som vi ga navnet T1, var det likevel naturlig å satse på dem, ikke minst i K-klassen.

 

Av økonomiske årsaker ble også Kobben-klassen først utstyrt med T1-torpedoen. For at den også skulle ha en torpedo til bruk mot andre ubåter, ble den samtidig utstyrt med den amerikanske Mk37- torpedoen, som den da kunne ha i 2 eller 4 av de 8 torpedorørene. Det nye med Mk37-torpedoene var at de hadde elektrisk fremdrift, og at de selv oppdaget målfartøyet og styrte seg selv frem til treff ved hjelp av innbygget sonar. Nytt var det også at torpedoen selv ”svømte” ut av torpedorøret, og at man dermed unngikk den avslørende støyen ved selve utskytningen. Farten var bare 26 knop, men mot andre ubåter var det regnet som tilstrekkelig. Rundt 1980 ble så omsider T1 erstattet av en svensk torpedo, som i norsk utgave først het TP 611, men som senere ble utviklet til både TP612 og TP613. TP 611 var en langdistanse, trådstyrt torpedo med bare èn hastighet og innstilling av dybde før utskyting. Fremdriften besørges av en tradisjonell stempelmotor, men til forbrenningen brukes hydrogenhyperoksyd (Zeta), noe som gir den en nærmest usynlig boblebane. Med TP 613, noen år senere, fikk vi en torpedo som både kunne forandre hastighet, og som selv kunne søke seg inn mot målet. Først i 1993 fikk 4 av de da gjenværende Kobben-båtene denne torpedoen.

Ula-klassen: Det siste tilskuddet av tungvektstorpedoer i Sjøforsvaret er våpenlasten om bord i Ula-klassen undervannsbåter. Det er den tyske DM2A3-torpedoen, der leveransen startet i november 1991. Norge var den første nasjon som fikk levert denne type torpedo. DM2A3 er en trådstyrt torpedo som kan benyttes både mot overflatefartøy og undervannsbåter. Den har i prinsippet de samme egenskapene som Mk37, men ytelsen er radikalt forbedret på alle områder.