Baser og stasjoner

29. januar 1750 besluttet den dansk-norske kongen, Fredrik V, at det skulle bygges et galeiverft og en flåtestasjon i Stavern. Bakgrunnen for beslutningen var forholdet til Sverige. I løpet av 1600-tallet hadde Sverige etablert seg som en europeisk stormakt med en betydelig marineflåte. Forsvaret av Norge var i stor grad basert på styrken til den dansk-norske fellesflåten.

Tilfeldighetenes spill førte til at det for mer enn 190 årsiden, ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble bestemt at ”Horten ved Christianiafjorden skal være Lokale for et anlæggende Hovedetablissement for den norske Marine, og at Bestyrelsen af dette indtil videre skal underlægges Fredriks­værns Værft”. I protokollen fra den konglige resolusjonen, som er undertegnet av Carl Johan og statsminister Peder Anker, ble det anført at man måtte gå til innkjøp av noen av gårdene som lå rundt bukten for på den måten å sikre at Staten ville få full kontroll over området. Planene den gang var enorme, innkjøpene av arealer deretter, men historien har vist oss at den ville det annerledes. Men uten marinen eller skipsbyggeriet intet Horten. Her var ikke annet en noen gårder og et fergested rett etter 1814.

Sjøforsvarets hovedbase, Haakonsvern orlogsstasjon, er Nordens største marinebase. Den ligger 15 kilometer fra Bergen sentrum, og har ca. 4000 vernepliktige og militært og sivilt tilsatte. Dette gjør basen til en av de største arbeidsplassene i Hordaland.