Kongen og marinen til England

Etter Kongen og regjeringens flukt 9. april 1940, blir det den 7. juni i regjeringsråd i Tromsø, bestemt at motstanden i Nord-Norge skal opphøre og at Kongen, regjeringen og Norges Banks gullbeholdning skal flyttes til Storbritannia. Kongen og deler av regjeringen går om bord i krysseren HMS Devonshire. I henhold til dette utstedte Kommanderende Admiral en detaljert ordre om at marinepersonell og de fartøy og fly som var i brukbar stand, skulle ta seg over til England og fortsette kampen derfra. Regjeringen oppfordret også alle flyoffiserer til å reise. Derimot la den ikke noe vekt på å få med seg landmilitære offiserer og menige mannskaper.

Gjenoppbygging

Tretten norske marinefartøyer og rundt 400 offiserer og menige kommer seg over til England. I tillegg var det 5 fly fra Marinens flyvåpen som kom seg over til England, et av flyene var erobret fra den tyske marine.

Jagerne Draug (sjøsatt 1909) og Sleipner (sjøsatt 1936). Oppsynsskipet Fridtjof Nansen, undervannsbåten B1 og Heimdal. Bevoktnings- og patruljefartøyene Nordkapp, Syrian, Thorodd, Nordhav II, Hval V, Børtind, Honningsvåg og Bjerk. Bare Sleipner kan betegnes som et moderne krigsfartøy.

Militæravtalen

Det var umulig for en norsk regjering i Storbritannia å få bygget eller kjøpt krigsskip noe sted i verden. Resultatet ble at Marinen måtte ta de krigsskip som det britiske admiralitet fant mest formålstjenlig at den norske marine overtok. Nå skulle det innledningsvis vise seg at tilgangen på norsk sjømilitært personell og da særlig befal skulle bli det store problemet. Det var først med en bedre personelltilgang at antall fartøyer kunne øke.

Militæravtalen av 28.mai 1941 avløste en midlertidig avtale fra sommeren 1940 og i hovedsak regulerte den forholdet mellom de norske væpnede styrker i Storbritannia og den britiske regjering. Avtalen var en gjensidige avtale som både hadde formål om å beskytte britene mot fiende og at vi skulle kunne bygges seg opp til å kjempe for et fritt Norge. Styrkene skulle stå under britisk kommando i egenskap av alliert overkommando. De norske stridskrefter skulle utrustes, betales og underholdes på den norske regjerings regning. Skipene var på lån og skulle leveres tilbake i samme stand som ved mottagelse. Ved krigsforlis frafalt alle krav og Norge måtte ikke erstatte fartøyet.

I løpet av krigen disponerte Sjøforsvaret til sammen 118 fartøyer. Ved krigens slutt besto Sjøforsvaret av 7427 personer, hvorav 102 i Marinens kvinnekorps. I tillegg til dette kom et stort antall personer som deltok i andre nasjoners tjeneste. Dette var norske offiserer og mannskap utlånt til fartøy under andre nasjoners flagg.

 

Antall fartøy under norsk kommando:

Fartøysklasse 30.6.40 1.1.41 1.1.42 1.1.43 1.1.44 1.1.45 8.5.45
Jager 2 3 5 6 5 2 2
Korvett 0 0 4 4 4 3 3
MTB 2 1 3 10 10 11 10
ML 0 4 8 3 3 3 3
Ubåt 1 1 2 2 2 2 2
Ubåtjager 0 0 0 1 4 4 4
Minesveiper 6 6 16 19 13 15 17
Patruljefartøy 3 3 11 11 10 10 10
Depotskip 2 2 2 2 1 1 1
  16 20 51 58 52 51 52