Porttårnet og Erkebispeboligen

Porttårnet vest for hallbygningen er fra første halvdel av 1200-tallet og er hovedadkomsten til Erkebispegården fra domkirken og byen.
Portåpningene har mot nord og syd vakre bueprofiler som kan sammenlignes med tilsvarende i domkirken. Inne i selve portrommet mot øst, leder en lav dør inn i et rom for portvakten i erkebiskopenes tid.

Den opprinnelige høyden på porttårnet kjennes ikke, men mot slutten av 1500-tallet hører vi om et fengsel oppe i tårnet som da forutsetter en viss høyde med rom over hverandre. Lensherre Claus Daa bygget om tårnet i tiden 1614-1616 og vi vet da at det var tre kamre over hverandre med pipeløp for oppvarmingen. I nedre kammer som er bevart til i dag ser en under vinduet mot nord kraftige bjelker som har båret et karnapp fra Daas tid ut over porten. Vinduet mot syd er derimot opprinnelig fra 1200-tallet og har enkel høy rektangulær form. Gulvet er bevart med sine opprinnelige glaserte fliser fra 1600-tallet.

Et høyt spir gav tårnet en total høyde på ca.50m på 1600-tallet. Spiret var dekket med trespon mens bygningene på begge sider hadde tak med gresstorv. Atkomsten mellom rommene i tårnet gikk via utvendige svalganger mot syd med trapper som forbandt også bygningene og rommene på begge sider av tårnet. Tårnet sto til 1672 da det ble revet. Erkebiskopens bolig vest for tårnet ble reist mot midten av 1200-tallet. Bygningen er i to etasjer med to hvelvrom nede og to hvelvede rom oppe. l øvre etasje som man kommer til fra hallen via porttårnet, er det to tønnehvelvede rom med midtstilt dør mellom seg og med vinduer mot syd og mot nord. Disse vinduene, som trolig stammer fra 1600-tallet, har nok opprinnelig hatt samme rektangulære form som ellers i de eldste delene av bygningen. I det østre rommet sees nå en gjenmurt dør mot syd fra ca.l615 som den gang gikk ut til svalgangen som forbant rommene. Portalen midt på gavlveggen i vest er fra 1820-årene og kan ha fjernet et opprinnelig vindu her.

l dag preges rommene av veggmaleriene fra Claus Daas tid. Det østre rommet har bemalte draperier på veggene, men det vestre, som har vært det fornemme soveværelse både for erkebiskopene og for lensherrene etter Daas tid, har praktfulle jaktscener med frodige ranker innenfor en ramme av malt arkitektur. Selv om fargen i dag har falmet og blitt mer i det brune kan vi se for oss at rommet må ha virket utrolig fargerikt. Som slottsutsmykning er dette de eldste bevarte i vårt land og er i dag også sjelden ellers i Nord-Europa.
Dette vestre rommet fikk i 1826 en helt ny funksjon da riksregaliene ble stilt ut her. Rommet er derfor i dag kjent som Regalierommet selv om regaliene ble flyttet ut allerede i 1837.

Under disse to øvre rommene er det to hvelvrom med stor takhøyde som begge i hovedsak har lik utforming. To parallelle buer i kleberstein adskiller hvelvet i to halvdeler som hver har et høyt krysshvelv. Åpningene nede på veggen er tidligere tolket som ildsteder eller kaminer, men siden pipeløpet i muren bakenfor ikke har blitt sotet kan de derfor ikke ha fungert som ildsteder. Hvelvkappene i begge rommene er derimot sterkt nedsotet så røyken i rommet må ha ligget oppunder hvelvene.

Begge rommene har en "grovhuggen" form og skiller seg klart fra den samtidige forfinete gotikken i kirken. Døråpningene inn fra syd er som vinduene rektangulære med stort format på vanger og overliggere. At "ikke-kirkelige" bygg har fått en slik enkel form er i seg selv ikke uvanlig og det kan ha vært bevisste valg som ligger bak, siden katedralen samtidig bygges i en utrolig rik arkitektur. l det vestre rommet er det ved siden av døren en forseggjort lav luke ut til borggården. Det har vært hevdet at dette har hatt med matutdeling å gjøre.

Det foreligger dendrokronologiske dateringer (åringer) av forskalingsbordene brukt oppe i hvelvene. Forskalingsbordene er hugget av inne ved veggen der hvelvkappene går inn og de sees som en sort tykk stripe. Disse dateringene forte ller at tømmeret er felt henholdsvis i 1190 og i 1240 og følgelig er rommene i sin nåværende form fra tiden rett etter 1240. Bruken av rommene kan nå tolkes som kjøkken da det har vært jevnt høy varme der. Varmen fra rommene har gitt god varme til erkebiskopens rom over, men lensherrene derimot måtte lage egne ildsteder oppe i sine rom for å holde varmen. Etter middelalderen har de nedre rommene tjent som magasiner, oppbevaringsrom og til og med kruttmagasin. I dag er det østre rommet satt i stand til Erkebispegårdens kapell med en enkel innredning.