1153-1537 Erkebispeperioden

1153-1537 Erkebispeperioden

Halvrustning, trolig fra slutten av 1500-tallet.

Hellige Olavs helgenkåring, Nidarosdomen og etableringen av erkebispesetet i 1153 førte til en vekst i Trondheims politiske, økonomiske og etter hvert militære betydning. Reformasjonen og Olav Engelbrektsons flukt i 1537 innledet en periode med nedgang. Den banet også veien for at verdslige myndigheter og militæret tok i bruk Erkebispegården.

På 1000-tallet var biskopen knyttet til Kongen, men behovet for egne bygg innebar at biskopen fikk sitt gårdsanlegg reist syd for Nidarosdomen. Plasseringen av Erkebispegården på Nidarneset er ikke tilfeldig. Erkebispegården ble reist på et høydeparti. Her lå fra før Kongsgården og Kristkirken som Olav Kyrre påbegynte i 1070. Området var avgrenset av Nidelven i syd og øst. Og mot fjorden i nord senket et deltalandskap seg. Langs elven vokste bybebyggelsen frem fra omkring år 1000. l tillegg til å dominere byen var adkomst via sjøveien gunstig hele året da flo og fjære gjorde at isen ikke la seg. Hvordan biskopens anlegg har sett omkring 1100, vet vi lite om.

Opprettelsen av det norske erkebispesetet i Nidaros i 1153 innebar behov for nye representative og romslige bygninger. Bispegård og katedral må sees som en helhet og utbyggingen kan følges vestover ved store og stadig staseligere bygg. Hallbygningen som ligger ren syd for skipet i domkirken i dag er den eldste bevarte bygning i Erkebispegården. Hallens nordmur ligger direkte i forlengelse av et eldre anlegg som lå under det som i dag er kirkegården. Erkebiskop Øystein Erlendsson (1161-88), kan regnes som hallens byggherre. Vestre del av denne hallen ble bygget om i forbindelse med anlegg av porttårnet og erkebiskopens bolig vestenfor. For avgrensing av murene i nord, øst og syd ser man for seg at det også i vest ble anlagt en mur i denne perioden. I 1295 fortelles det at erkebiskopens haller har brent. Flere av murene som er påvist parallelt med ringmurene kan ha tjent som fundamenter for disse bygningene.

Dagens firkantede borglignende anlegg er en fortetting som ble gjort omkring år 1500. Dette henger sammen med at forholdene for kirken endret seg dramatisk i senmiddelalder ved at erkebiskopene fikk stadig større makt og etterhvert kom i opposisjon til kongen. Striden skyldtes både kirkelige forhold og spørsmålet om hvem som skulle ha makten i Norge. Erkebispegårdsanlegget gjøres derfor arealmessig mer kompakt og lettere å forsvare med en utvendig hovedform som er bevart til vår tid.

Utgravningsområdet fra 90-årene i syd og øst har gitt rik informasjon om denne tiden omkr. 1500. Den kraftige østmuren avslutter nå anlegget mot øst og sees i museumsbygget sammen med restene av søndre ringmur. Langs østmuren anla erkebiskopen både myntverksted, våpensmie og andre bygg. Lengst mot nord ble det reist et tårn som inngår i bakeriet.

Langs vestmuren lå i nordre halvdel et langt en etasjes bygg fra senmiddelalderen. Bygningen, som i dag inngår i Lavetthuset, ligger inntil Vekthuset som opprinnelig er en senmiddelaldersk hallbygning. Hallen har i hovedsak samme utforming som den gamle hallen i nord, men er bygget i tegl. Det er nærliggende å se erkebiskop Gaute (1475-1510) som ansvarlig for dette bygget.

Den siste erkebiskopen Olav Engelbrektson så seg nødt til å bygge en sikker festning utenfor byen. Han tok i bruk Steinvikholm slott i 1529, men aktiviteten i Erkebispegården minsket likevel neppe. Under stridighetene med kongen ble Erkebispegården brent i 1532. Dette skjedde året etter den skjebnesvangre brannen i 1531 da hele byen brant ned sammen med Domkirken. Olav Engelbrektson rakk bare å sette i stand den nye hallbygningen mot vest før han i 1537 måtte rømme landet. Etter dette lå Trondheim tilbake som en liten provinsby i nord uten noen særlig betydning.