Rustkammerets inngangsparti i Feltartillerifløyen (Foto: RKT).

Erkebispegården - erkebispesete, lensherreresidens og arsenal

Fra 1686 til 1988 var Erkebispegården i militær eie. Allerede under erkebiskopene i katolsk tid var det militær aktivitet i området. Forsvarets nærvær er også videreført gjennom at Rustkammeret har sine utstillinger i Feltartillerifløyen.

Teksten i disse artiklene er i hovedsak hentet fra heftet "Guildebok for Erkebispegården". De er tilpasset og justert etter behovet for å få fram den militære historien til Erkebispegården.

INNLEDNING

Blant norske godt bevarte middelalderanlegg er Erkebispegården sammen med Nidarosdomen det eldste. Bygningshistorien kan inndeles i fire perioder med erkebispenes tid, lensherrenes tid, militærets tid og nyere tid etter 1930. Alle har satt sitt preg på bygningene og funksjonene og benevnelsene har variert, noe som gjør både beskrivelsen og forståelsen krevende.

Den store norske kirkeprovinsen som ble opprettet i 1153 med bispedømmene vest i havet, ble under erkebiskopene styrt fra Trondheim, som i middelalderen også ble kalt Nidaros. I 1537 satte reformasjonen et punktum for denne første periode på over 400 år som katolsk kirkesentrum.

Blankvåpenveggen på Rustkammeret (Foto: RKT).

Erkebispegården ble etter 1537 overtatt av Kongen og deretter omtalt som Kongens gård i Trondheim, et navn som ble benyttet til 1960-tallet. Benevnelsen Trondheims gård ble også brukt. Kongens lensherrer som på 15- og 1600-tallet styrte det nordenfjeldske Norge, fikk kongens tillatelse til å ta i bruk de bevarte gamle bygningene, noe som medførte ombygninger.

Lensherreperioden tok slutt i 1660 da kongen innførte eneveldet, noe som førte til at militæret i 1686 overtok eiendommen. På grunn av stadige kriger med Sverige skulle Trondheim befestes. Dette forutsatte en helt ny bruk av anlegget som ble ombygget til magasin, bakeri og andre bygg av sentral betydning for festningen. I byggene som ble benevnt arsenal eller tøyhus, fordelte hæren materiell og matvarer etter behov. Bruken som militært lager strakk seg til den historiske utstillingen under Olavsjubileet i 1930, og med dette innledes den siste fase som leder frem til at anlegget hovedsakelig benyttes til utstillinger og representasjonsformål. Den neste store hendelsen i bygningshistorien var brannen i 1983. Forsvaret valgte da å gi fra seg eiendomsretten til anlegget etter vel 300 års bruk. Eieransvaret ble i 1988 overført til Kirkedepartementet ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, som har stått for omleggingen til dagens bruk.

Etter at de to nye fløyene ble reist på branntomten, flyttet Nidaros biskop inn i den nye bispefløyen. Erkebispegården ble igjen et kirkelig sentrum etter 460 år. Kontinuerlig virksomhet gjennom 850 år har bidratt til at de gamle bygningene er blitt overlevert til vår tid, som et enestående eksempel på vern gjennom bruk. I vår tid er en av bygningens oppgaver å huse den nye Riksregalieutstillingen som kom på plass i 2006.

1153-1537 Erkebispeperioden

Hellige Olavs helgenkåring, Nidarosdomen og etableringen av erkebispesetet i 1153 førte til en vekst i Trondheims politiske, økonomiske og etter hvert militære betydning. Reformasjonen og Olav Engelbrektsons flukt i 1537 innledet en periode med nedgang. Den banet også veien for at verdslige myndigheter og militæret tok i bruk Erkebispegården.

1550-1686 Lensherreperioden

Kongen overtok Erkebispegården i 1537 og frem til 1556 vet vi lite om bruken, men da flyttet lensherre Evert Bild inn fra Steinvikholm slott. Kongsgården, som anlegget fra nå av kalles, ble et viktig maktsentrum og sete for og kongens øverste representant nordenfjells.

1686-1988 Militærperioden

I perioden ble militæret enerådende i Erkebispegården og anlegget redusert til et arsenal. Mot slutten av perioden avtok den militære bruken.

Fra militært til historisk anlegg i forsvarets regi 1930-1988

Olavsjubileet i 1930 ble det store vendepunktet for anlegget. Forsvaret flyttet ut alt materiell slik at de historiske utstillingene kunne settes opp. Militæret flyttet ut av de historiske bygningene i nord og vest og bare deler av vestfløyen forble i militær bruk. 

1988 - Erkebispegården og ny bruk

l 1983 brant de store tremagasinene ned med alt sitt innhold. Umistelige verdier fra
Nidarosdomen gikk tapt for alltid sammen med alt i det nye hjemmefrontmuseet og annet
militært materiell.

Erkebispehallen med Bakeriet og Forrådshuset

Allerede omkring 1170 skal erkebiskop Øystein Erlendson ha påbegynt det monumentale hallbygget Erkebispehallen. Den ble reist i direkte forlengelsen av det eldre bispeanlegget i øst, og syd for domkirkens skip.

Porttårnet og Erkebispeboligen

Porttårnet vest for hallbygningen er fra første halvdel av 1200-tallet og er hovedadkomsten til Erkebispegården fra domkirken og byen.
Portåpningene har mot nord og syd vakre bueprofiler som kan sammenlignes med tilsvarende i domkirken. Inne i selve portrommet mot øst, leder en lav dør inn i et rom for portvakten i erkebiskopenes tid.

Lavetthuset med lille portrom

Lavetthuset er en betegnelse fra da forsvaret disponerte bygget til magasin for oppbevaring av kanoner og lavetter.

Vektuset

Syd for Lavetthuset ligger Vekthuset som i dag ser anonymt ut mot Borggården. Bare
portalen med erkebiskop Olav Engelbrektsson våpenskjold over vitner om at dette kan
være en interessant bygning.

Feltartillerifløyen, Artilleribygningen og Grenaderen med Vakthuset

I det sydvestre hjørnet av Erkebispegården ligger Feltartilleritløyen mot Vekthuset og reist på de middelalderske ringmurene i vest og syd. Murbygningen sto ferdig i 1753 og over porten sees kong Fredrik 5s våpenskjold.