Tidlig karriére

Tidlig karriére

Løvendals Galley, oppkalt etter Valdemar Løvendal, kommanderende general i Norge. Skipet var imidlertid en 18-kanoners fregatt på 23 meter.

De første årene av sin karriere seilte Peter Wessel i Kattegat med mindre fartøy hvor han jaktet på svenske kaprere, brakte opp svenske handelsfartøy og eskorterte konvoier. Denne passive formen for sjøkrig passet imidlertid Peter Wessel dårlig, og etter hvert som han steg i gradene, skulle han bli en pådriver for å angripe svenske sjøstridskrefter i deres baser. Aggressiv taktikk var nok også myntet på å gjøre seg bemerket for å fremme sin egen karriere.

I mai 1711 ble Peter Wessel nestkommanderende på fregattenPostillionunder kapteinløytnant Hans Jacob Rostgaard. De lettet anker 1. juni med ordre om å seile til Norge og slutte seg til eskadren der. Underveis skulle de krysse Kattegat etter svenske kapere og handelsskip som forsøkte å unngå blokaden. Men det var lettere sagt en gjort. Først ble de liggende i ro på grunn av vindstille. Så blåste det opp full storm så de ble nødt til å kappe ankerkjettingene. Ved midten av juni jaget de en svensk kaper som til slutt slapp unna. De fortsatt så til Flekkerøy hvor de skulle slutte seg til en konvoi på 30 handelsfartøy som skulle seile ut i Nordsjøen. De seilte deretter til Larvik for å utbedre skader som skipet hadde pådratt seg.

29. juli hadde Peter Wessel hellet med seg. En engelsk konvoi på 14 skip hadde blitt observert. Peter Wessel tok seg over til flaggskipet og kommandøren lot ham gladelig få inspisere fartøyene. De hadde seilt fra Göteborg og han hadde selv mistanke om at ikke alle hadde rent mel i posen. Og ganske riktig, ved nærmere iøyensyn viste det seg at to av fartøyene var norske, tatt av svenske kapere og solgt videre som priser. Det var slett ikke uvanlig at fartøy fra krigførende parter seilte under falsk flagg og med falske papirer for å unndra seg slike inspeksjoner.

August ble forholdsvis begivenhetsløs.Postillionkrysset utenfor Skagens rev, og 6. august fikk de ordre om å undersøke to fartøy som var observert i horisonten. Da de nærmet seg heiste de et dansk og et engelsk flagg, noe som i seg selv var mistenkelig. Etterpå heiste de svenske flagg, og etter varselsskudd fraPostillion, satte flåten etter. Svenskene unnslapp imidlertid og kunne søke tilflukt i Marstrand.

Konvoieskorten gjorde ikke bare lite for å fremme karrieren til unge, ambisiøse offiserer som Peter Wessel. Det var også passiv form for krigføring som slet på mannskaper og fartøy uten å bringe seieren noe nærmere. Men han lærte nok mye om lederskap og navigasjon under tiden på Postillion, og kan allerede da ha formet hans senere forkjærlighet for å angripe svenske sjøstridskrefter i deres baser.

Hos Woldemar Freiherr von Løvendal, kommanderende general i Norge, fikk Tordenskiold støtte for en mer aggressiv linje i sjøkrigen mot Sverige. De to møttes i Bohuslän i august 1711.

I august 1711 møtte Peter Wessel Ulrich Fredrik Valdemar Løvendal, øverstkommanderende for Hæren i Norge. I likhet med ham selv, var generalen oppgitt over den passivitet som preget sjøkrigen fra dansk-norsk side. Hvor nært forhold de to egentlig fikk er vanskelig å si i ettertid, men bare to dager etter møtet fikk Peter Wessel sin første selvstendige kommando, snauenOrmensom akkurat var bygd i Langesund. Det var ikke store fartøyet, bare fire-fem mindre kanoner og 50 matroser om bord. Lengden var på 11,5 meter. Den eneste fordelen snauen hadde var hastigheten og den kunne seile fra de fartøyene den ikke kunne bekjempe. Offisiell overtakelse skjedde 9. september.

Peter Wessel var imidlertid ikke imponert over besetningen som stort sett besto av utskrevne fiskere, disse fikk han snart byttet ut med mer erfarent personell fra flåten. Skipet selv ble også snart forlite for den ambisiøse sjøoffiseren. 23. september skrev han til Løvendal med ønske om å få tildelt et større fartøy, en fregatt. Og for å underbygge søknaden, iverksatte han flere dristige aksjoner langs svenskekysten i løpet av 1712. Peter Wessel hadde sitt kontaktnettverk langs vestkysten av Sverige. Bare et par generasjoner tidligere hadde området vært norsk, så lojaliteten svenskekongen kunne det være så som så med. Fra dette begynte han å samle informasjon om de svenske sjøstridskreftene som ble referert til som Göteborgseskadren. Natten mellom 4.- og 5. januar gikk han i land på Kärringöen, tok to fanger og seilte helt oppunder festingen Nya Älvsborg ved innseilingen til Göteborg. Her heiste han dansk flagg før han avfyrte tre skudd mot en svensk fregatt før de forsvant igjen. Om ikke annet var det et kraftfullt propagandastunt til inntekt for både ham selv og den dansk-norske flåten.

Været forhindret imidlertid videre operasjoner, og Ormen måtte seile til Arendal for å gi nødvendig legehjelp til det forfrosne mannskapet. Skipet gikk så i opplag for vinteren. I mars seilte Peter Wessel med Løvendal til Danmark, hvor han fikk møte den nye kommanderende general, Caspar Hermann Hausmann. 18. april mottok Peter Wessel den etterlengtede orderen om å lette anker og rekognosere langs svenskekysten. Om morgenen 19. april lå han utenfor Lysekil hvor han heiste svensk flagg og avfyrte ett kanonskud, signalet for at han trengte los. De losene som kom ut, gjenkjente Ormen og nektet først å komme om bord, det var tross alt dødsstraff for å hjelpe danske fartøy inn i skjærgården. Losene måtte derfor trues med våpen før han kom opp. De kunne imidlertid fortelle at den svenske kaperen Göta Lejon lå ved Gullholmen, sørvest for Lysekil. DaOrmenkom dit, var svensken allerede seilt mot Göteborg. I stedet brakte han opp fire mindre fartøy som seilte korn og malt til Göteborg. Peter Wessel beslagla de to beste fartøyene og lot mannskapet seile hjem i de to andre.

Ved Lysekil ble de beskutt fra land av svenske soldater, men kom seg i land ved Kornö hvor ytterligere to forsyningsfartøy ble beslaglagt. 21. april rekognoserte han mot Nya Älvsborg hvor han selv dro ut i en liten jolle. To dager senere tok han opp jakten på en svensk kaper, men måtte avbryte da denne søkte tilflukt inne i skjærgården. Samme kveld glapp nok en kaper med navnetVinthundenfor Peter Wessel. 24. april gjorde han strandhugg ved Gullholmen, men måtte selv flykte da to svenske sjalupper kom i motOrmen. Den militære verdien av disse raidene er lett å undervurdere siden det ikke lyktes Peter Wessel å innta noen fientlige posisjoner eller senke skip. Det lyktes derimot å samle verdifull informasjon om svenske sjøstridskrefter, samtidig som det forstyrret svenskenes sjøtransport i et område med dårlige veier på land. Dermed ble de tvunget til å bygge forsvarsverker og andre beskyttelsestiltak. Den danske historikeren Dan H. Andersen heller også mot at fra Peter Wessel selv var nok formålet med disse raidene å bygge opp sitte eget ry, ovenfor både svenskene og sine egne overordnede.

30. april forlot Peter WesselOrmenog dro til Kristiania for å overta sin foreløpig nyeste kommando. Han kalte detLøvendals Galley,til ære for sin mentor. Navnet til tross var det ingen gallei men en lett fregatt på 28 meter, bestykket med 20 kanoner og med en besetning på 150 mann, hvorav 50 soldater. Gode sjøfolk til marinen var imidlertid vanskelige å finne. Forholdene var vanskelige og både kosten og lønna dårlig og uforutsigbar sammenlignet med handelsfartøy. Og verken redere eller handelsborgerskapet i byene var spesielt villige til å gi slipp på dyktige sjøfolk.

30. mai kunne Peter Wessel endelig lette anker medLøvendals Galley sammen med følgeskipet, snauenNeptunus. Han hadde ordre om å slutte seg til scobynacht (kontreadmiral) Wilsters eskadre i Stavern, men stakk like så godt en tur innom svenskekysten. To dager senere ble det observert et fartøy som forsøkte å seile i fra. Peter Wessel tok opp jakten, og i det de seilte opp på siden, lot han heise det franske flagget. Det andre fartøyet svarte med å heise det svenske, hvorpå Peter Wessel byttet til dansk flagg. Det svenske fartøyet firte resignert sitt flagg, og det viste seg atLøvendals Galleyhadde fanget ingen ringere enn den beryktede svenske kaperen Nils Knape og fartøyetDet svenske vapnet. Peter Wessel seilte tilbake til Stavern med 29 fanger og prisen som snart ble døpt om til Norske våpen og tok Neptunus'plass som følgeskip.

Bak Wilsters rygg beklaget imidlertid Peter Wessel seg til Hausmann over ledelsen av sjøkrigen. Motivet var nok at han ønsket seg vekk fra den traurige eskortetjenesten som han ble satt inn i og ønsket å fortsette med sine raid langs svenskekysten. I tillegg bleLøvendals Galleyille medfart i en storm 11. juni som brakk fokkemasten og feide to mann i sjøen. Slukkøret måtte Peter Wessel seile tilbake til Langesund for reparasjoner. I brev til Hausmann var han heller ikke sen om å beskylde Wilster for det inntrufne. Men meldingene om at en større svensk eskadre med priser var på vei inn fra Nordsjøen førte til at Peter Wessel fikk det travelt med å få gjort klar fregatten. Han sluttet seg til resten av styrken ved Skagen og 23. juni fikk han ordre om å rekognosere foran linjen. Deretter gikk han mot svenskekysten og tok til fange to liser og brakte disse frem foran Wilster for at disse kunne være til hjelp ved et eventuelt sjøslag i skjærgården. Men Wilster klarte aldri å fange eskadren og fadesen kostet ham både karrieren og friheten, for ved tilbakekomsten til København ble han arrestert.

Krigshandlingene i Tyskland førte imidlertid til at den svenske Göteborgseskadren gikk i opplag og mannskapet ble overført til Karlskrona. De påfølgende månendene ble stille for Peter Wessel, rent bortsett fra at Løvendals Galley gikk på grunn og måtte inn til Larvik for reparasjoner. Her rømte også en del av mannskapet, og Peter Wessels behandling av dem må nok ha vært noe av årsaken siden Hausmann skrev brev og rettet en advarende pekefinger mot hans lederskap. Fregatten ble reparert og i september kunne Peter Wessel bringe opp to nye svenske fartøy, men med postsekker om bord måtte han gi dem i fra seg. Så ble Løvendals Galley maltraktert i en ny storm, og måtte denne gang søke tilflukt i Köbenhavn. Men med dette lykketreffet skulle han bli med på en av de store sjøoperasjonene under store nordiske krig, de som tok sikte på å kutte forbindelsen mellom Sverige og besittelsene i Tyskland.