Angrepet på Göteborg 14. mai 1717

Nederlag

Prospekt over angrepet på Nya Älvsborg ved Göteborg 14. mai 1717. Stikk av G. de Lode etter en tegning av N. Stibolt. Originalen befinner seg i det Kgl. Bibliotek i København.

Fra november 1716 til august 1717 var Tordenskiold sjef for de dansk-norske sjøstridskreftene stasjonert i Norge. Hans instruks var vag og vidtfavnende, han skulle overta kommandoen over "Søe-armaturen udi vort Rige Norge" og "Til vores Tienistes befordring og Fienden til mueligste afbrek, og skade". Dette innebar det Tordenskiold hadde bedrevet hele sin karrière: å beskytte dansk-norsk skipsfart og gjennomføre nålestikk-angrep mot svenske baser og andre mål langs svenskekysten. Dog i noe større skala. Men nederlag ved Göteborg 14. mai ble begynnelsen på nedturen.

Utnevnelsen skyldtes trolig Tordenskiolds unike kunnskap om den svenske vestkysten og hans nettverk av spioner der. Den skyldtes nok også at admiral Gabel hadde tatt han under sine vinger og at de delte sin forkjærlighet for raske og aggressive operasjoner som kombinerte sjø- og landstridskrefter. Og når Gabel steg i gradene til Overkrigsekretær, fulgte Tordenskiold etter. I sin stilling disponerte han de tre linjeskipene Laaland , Fyen og Sydermannland; de fire fregattene Hvide Ørn, Raa, Søeridderen og Lossen; samt snauen Pakan. Disse var stasjonert i Stavern, i tillegg kom 38 mindre fartøy, som galeier og sjalupper som lå i Fredrikstad.

Tordenskiolds operasjonsområde innbefattet Skagerakk, Kattegat og svenskekysten ned til Göteborg. General Wedel var øverstkommanderende i Norge. De to sto ikke i noe direkte kommandoforhold til hverandre, men Tordenskiold skulle konferere med Wedel forut for omfattende operasjoner,dersom situasjonen ikke krevde omgående handling. Men også da måtte han holde krigsråd med sine øverste offiserer.

Tordenskiold fikk en dårlig start i sin nye stilling. 29. november lettet han anker i København i spissen for en transportflåte som skulle frakte seks danske bataljoner til Norge. På veien skulle de innom Fladstrand og plukke opp general Wedel og ytterligere en kavaleribataljon. Men 5. desember ble de overrasket av dårlig vær, fire transportfartøy drev av og strandet på svenskekysten hvor 604 mann ble tatt til fange.

Ved overtakelsen av kommandoen beskrev Tordenskiold avdelingens tilstand som dårlig, trolig hadde han rett i det. De mindre fartøyene som lå i Fredrikstad var dårlig vedlikeholdt og fregattene Lossen og Søe-Ridderen som hadde ligget lenge til reparasjon i  Stavern var fortsatt ikke operative. Han innførte også et strengt disiplinært regime, og trolig var moralen noe slapp da han overtok. Men Tordenskiold grep til oppgavene med stor engasjement også i administrative anliggende som sanitetsmateriell og forsyninger.

Tverrsnitt gjennom stykkprammen Hielperen, Krigsarkivet Stockholm.

Under Tordenskiolds tid som sjef for den norske eskadren lå svenske sjøstridskrefter med brukket rygg. Dette forhindret ikke at svenskene fikk inn forsyninger med nøytrale handelsfartøy. Men intens kontroll av disse førte hele tiden til gnisninger med spesielt Nederland og Storbritannia. Svenske kapere var fortsatt aktive, til tross for press fra dansk-norske orlogsfartøy. 

Tordenskiold opplevde også en del gnisninger med sine undergitte skipssjefer. 10. april forfulgte Søe-Ridderen og Hvide Ørn to svenske orlogskip. Da svenskene søkte inn mot Nya Älvsborg, stoppet Søe-Ridderen med Christian Vossbein som sjef opp. De manglet los og våget ikke gå lengre inn. Dette førte til en høylydt disputt med Tordenskiold som fortsatte på land og med at Tordenskiold truet med å ta fra Vossbein kommandoen i andres påhør.

Tordenskiold planla nå det største og dristigste raidet i sin karrière, angrepet på Nya Älvsborg. Med hele eskadren, minus fregattene, skulle han trenge  forbi forsvarsverkene og utradere Göteborgseskadren og svenske kapere. 9. mai seilte de fra Fredrikstad med linjeskipene Laaland og Fyen, i tillegg til 11 galeier, stykkprammene Arca Noae og Hielperen, samt flere mindre fartøy. Totalt involverte operasjonen 96 fartøy og 4 000 mann. De to stykkprammene var sentrale i angrepet og Tordenskiold hadde gitt kaptein Vossbein på Søe-Ridderen ordre om å ta Hielperen under slep da de skulle seile fra Fladstrand 12. mai. Generalguvernør Mörner hadde befunnet seg på Tanum prestegård da han fikk melding om at Tordenskiolds styrke hadde seilt. Sammen med Prins Fredrik av Hessen dro de straks til Göteborg for å forberede forsvaret.

Kaptein Christian Vosbein var fire år eldre enn Tordenskiold og hadde tydeligvis vanskelig med å innfinne seg med å ha en yngre sjef. Tordenskiold gjengjeldte imidlertid motviljen med renter. Like før angrepet på Göteborg hadde han oppbrakt et hollandsk skip hvor han finner sensitive svenske dokumenter i skipperens støvler. 

Ved avseilingen neste dag, nektet Vosbein å ta stykkprammen under slep og satte kursen vekk fra resten av eskadren. Sinket av Hielperen kom ikke angrepsstyrken fram til Nya Älvsborg før kl. 06.00, 13. april. Tordenskiold måtte utsette aksjonen til neste natt, og dermed gikk overraskelsesmomentet også tapt. Linjeskipene skulle ikke følge med i selve angrepet, til det stakk de for dypt og ville være sårbare i det trange farvannet. Det manglet heller ikke på advarsler før styrken seilte innover det siste stykket, bl.a. fra nestkommanderende Gerhard Sivers. Svenskene var varslet og det var satt opp rikelig med batterier på landsiden.

I byen var det en svensk marinestyrke på fire mindre linjeskip og noen galeier under kommando av ingen ringere enn Olof Strömstierna. Svenskene hadde i alt 200 kanoner mot Tordenskiolds 87. Allerede før midnatt til 14. mai åpnet Nya Älvsborg ild på langt hold, men først ved soloppgang begynte den å få virkning. Det ble for sterk kost, selv for Tordenskiold, og kl. 08.00 ga han ordre om retrett. Spesielt hardt gikk det ut over Hielperen som satte seg fast og var nær ved å bli bordet av svenske galeier. Totalt mistet eskadren to galeier, 52 døde og 79 hardt såret, men det kunne gått verre. Blant de døde var Sivers som ble truffet av en kanonkule.

Angrepet på Nya Älvsborg. Maleri av Jacob Hägg, Sjöfartsmuseet Göteborg.

Nederlaget var et hardt slag for Tordenskiold og hans karrière. Herjinger langs kysten og et par priser etter ble blokaden av Göteborg oppgitt og 4. juni var linjeskipene tilbake i Larvik. Admiral Gabel kritiserte Tordenskiold for hans behandling av Vosbein og andre underordnede. Tordenskiold svarte med å sende brev til Fredrik IV hvor han mellom linjene med beklagelser og underdanighet lot det skinne gjennom at ikke hadde noe å beklage. I etterkant var det omstridt om hvorvidt general Wedel kjente til Tordenskiolds angrepsplaner. Ord stod mot ord, Wedel nektet og Tordenskiold hadde i alle fall ingen skriftlig ordre. Men Wedel kunne umulig ha unngått å lagt merke til forberedelsene, alle soldatene og forsyningene som ble dratt sammen og som lagt overgikk det som trengtes til de vanlige eskorte- og blokadetjeneste.