Angrepet på Strömstad 19. juli 1717

Angrepet på Strömstad 19. juli 1717

Strömstad ca. 1700, fra det topografiske verket Svecia Antiqua et Hodierna av Erik Dahlberg.

Svenskene hadde gjort Strömstad til et viktig forsyningsknutepunkt foran fremtidige angrep på Norge. Ved å angripe byen håpet Tordenskiold å gjøre oppbyggingen vanskeligere.

6. juli fikk Tordenskiold forsterkninger og etterforsyninger til blokadestyrkene foran Göteborg. Igjen omgikk han kommandokjeden og henvendte seg til Fredrik IV direkte. I et brev uttrykte han håp om at kongen ikke ville ta det ille opp om han skulle erobre og ødelegge forsvarsverkene i Strömstad. Begrunnelsen for operasjonen var at svenskene forberedte å invadere Norge med 30 000 mann og at byen skulle være forsyningsbase. Hvilket grunnlag Tordenskiold egentlig hadde for dette er uvisst, men det var en forbausende korrekt antakelse.

Modell av Tordenskiolds flaggskip Laaland.

Strömstad ligger i bunnen av en fjord med flere mindre øyer og holmer i innseilingen. Å angripe ville derfor ikke bli noen lett oppgave og ville kreve dyktig manøvrering og disponering av styrkene. Forsvaret ble ledet av den erfarne og hardbarkede generalmajor Johan Hiertta. Han hadde overlevd Poltava og blitt adlet for sin innsats der. I bunnen av fjorden ligger øya Laholm som var nøkkelen til forsvaret. Her lå batteriet Carolus med 14 kanoner på 24 og 18 pund. På holmen var det også en 200 punds morter. inne på selve havnen var det to mindre batterier med to større kanoner hver. På den andre siden av Laholmen lå batteriet Ulirca.   I juni hadde forsvarerne mottatt en transport med rikelig proviant og forsterkninger i form av 600 grenaderer. Tilsammen utgjorde forsvaret 1 800 mann. Men de hadde lite med ammunisjon til kanonene og det var ingen svenske orlogsskip til stede som kunne støtte.

Tordenskiolds plan gikk ut på å ødelegge magasinene og de transportskipene som måtte befinne seg i Srömstad. Hans styrke hadde stor overlegenhet i artilleri. Den besto av linjeskipene Laaland, Fyen og Göteborg med 50 kanoner hver. I tillegg kom stykprammene Hielperen og Arca Noæ med henholdsvis 24 og 46 kanoner. I tillegg kom ni galeier og flere sjalupper hvis viktigste oppgave var å taue stykkprammene i posisjon. Disse skulle deretter seile inn og kutte landbroen som forbandt Laholmen med fastlandet for å forhindre at det ble sendt forsterkninger til batteriet fra landsiden. I mens skulle linjeskipene bombardere Carolus fra landsiden. Deretter skulle nådestøtet settes inn ved å landsette tropper.

Styrken forlot Fredrikstad 14. juli. Men operasjonen skulle bli et skoleeksempel på i hvor stor grad amfibiske operasjoner i seilskutetiden var prisgitt vær og vind. Tordenskiold hadde motvind på vei inn. Stykkprammene ble hengende etter og resten måtte ankre opp i påvente av at de skulle komme etter. Resultatet var at overraskelsesmomentet gikk tapt og svenskene fikk bedre tid til å forberede forsvaret. Tordenskiolds menn tok Killingholm som lå utenfor Strömstad 16. juli, herfra kunne de se svenskene jobbe febrilsk med å utbedre forsvaret, vel vitende om at et angrep var underveis.

Morgenen etter hadde stykkprammene fortsatt ikke dukket opp. De dansk-norske styrkene ble beskutt av svenskenes 200-punds monstermorter, men etter tre skudd ble affutasjen ødelagt og den kom ikke i bruk i resten av slaget. Om kvelden 18. juli dukket Hielperen endelig opp innen synsvidde, men Tordenskiold sto ovenfor et dilemma. Skulle han utsette angrepet, eller la det stå til? Enten han var usikker eller trengte å dekning i tilfelle noe gikk galt, rådførte han seg i alle fall med sine offiserer. Å avblåse angrepet så ikke ut til være en mulighet i hans hode. Men ingen av skipssjefene protesterte mot å starte angrepet samme kveld.

Angrepet på Strömstad, prospekt av G. de Lode etter en tegning av N. Stibolt. Kongelige Bibliotek, København.

Styrken begynte å manøvrere seg inn mellom holmene mot Strömstad litt før midnatt. Linjeskipene og to galeier skulle komme inn fra nord. Hielperen skulle følge på dersom den rakk frem. Arca Noæ og to galeier seilte inn mellom Furuholm og Björkholm. Ved midnatt skulle bombardementet begynne, men linjeskipene brukte lang tid på å komme i posisjon. Arca Noæ skal først ha kommet i posisjon ca. kl. 03.00, linjeskipet Laaland en time etter. Da var Arca Noæ så oppskutt at det ble trukket ut av kampen. De dansk-norske skipene ble på denne måten matet inn i ildlinjen stykkevis, noe som gjorde svenskene i stand til å konsentrere sin ild mot færre mål om gangen. Galeiene kom heller ikke frem slik at de kunne utføre sitt viktigste oppdrag, å kutte forbindelsen mellom Laholm og fastlandet. Trolig var årsaken at passasjen var grunnere enn antatt og at de ikke kom til.
Klokken 06.30 var linjeskipene kommet seg i posisjon, og endelig virket det som om de begynte å få overtaket. Ildgivingen fra Carolus avtok, men årsaken var nok snarere forbigående mangel på ammunisjon. Tordenskiold bestemte da for å seile galeiene opp til holmen og sette i land 600 mann for å gjøre ende på Carolus. Han gikk selv om bord i en av dem for å lede angrepet som skulle settes inn på sørsiden mens et annet angrep skulle settes inn på motsatt side. Da galeiene traff stranden og den dansk-norske styrken hoppet i land, stormet svenskene ned bergene i et voldsomt motangrep. Kanonsalvene slo inn blant soldatene som desperat forsøkte å komme i land mens andre gjemte seg nede i galeienes lasterom. Tordenskiold ble en av de mange sårede da han ble truffet i skulderen og låret. Han ble ført over til en jolle og rodd over til Laaland.

Tordenskiold føres om bord i Laaland etter å ha blitt såret.

I mens forsøkte svenskene å ta seg frem til galeiene, men kanonsalver fra Laaland satte en stopper for erobringsforsøket. Galeiene ble reddet unna, men angrepet var over. Det ble gitt ordre om retrett, og klokka 08.00 om morgenen 19. juli var styrken utenfor skuddhold. De dansk-norske tapene var på 96 døde og 246 sårede. Spesielt Arca Noæ, Laaland og galeiene hadde fått store skader, men ingen gikk tapt. De svenske tapene var begrense til 19 døde og 173 sårede. Gevinsten man kunne oppnå ved å ødelegge magasinene i Strömstad var forsåvidt verd risikoen, og aksjonen hadde forsåvidt god sjanse til å lykkes. Men Tordenskiold gjorde flere taktiske bommerter i gjennomføringen. For det første klarte han ikke å koordinere innseilingen og styrken både mistet overraskelsesmomentet og ble satt inn stykkevis. Deretter satte han inn troppene mot Laholmen for tidlig når han burde fortsatt bombardementet. Tordenskiold utsatte seg så for unødig personlig fare ved å lede landsettingen, og når han falt i fra, fantes det ingen til å ta over ledelsen og fortsette angrepet. Mens Tordenskiold kunne lede angrepet i Dynekil personlig, kom denne stilen til kort her. Hans ledelsesform må nødvendigvis ha ført til manglende tillit og samarbeidsproblemer med undergitte ledere. Dette skulle bli skjebnesvangert under angrepene på Göteborg og Strömstad som var mer omfattende operasjoner med større krav til koordinering av lang flere fartøy og landstyrker.
Det mislykkede angrepet på Strömstad var derimot ikke årsaken til at Tordenskiold ble avskjediget som sjef for sjøstridskreftene i norske farvann. Brevet som utnevnte kontreadmiral Andreas Rosenpalm til hans etterfølger var skrevet før Fredrik IV visste om angrepet. Motivet var nok heller det at man hadde innsett at svenskene forberedte en større offensiv mot Norge og at det dårlige forholdet mellom general Wedel og Tordenskiold kunne bli en risiko i den nye situasjonen som hadde oppstått. Dette kom selvsagt på toppen av alle samarbeidsproblemene med andre offiserer, konflikten med Vosbein og anklagene om vold og misbruk mot undergitte.