General Vincents Budde (1660-1729)

Vincents Budde var sønn av oberst Fredrik Otto Budde, kommandant i Fredrikstad. Han var født i Fredrikshald (Halden) og familien var på farsiden av gammel dansk adel. Han hadde tre yngre brødre som alle valgte en militær karriere. Før han ble oberst og sjef for 2. Trondhjemske Regiment i 1710 hadde han en mangslungen militærkarriere bak seg ute i Europa. Blant annet hadde han tjenestegjort i Ungarn og Italia før han returnerte til Norge i 1704 og ble oberstløytnant ved Nordenfjelske dragonkorps og sjef for Gauldalske kompani.

I 1710 ble han oberst og sjef for 2. Trondhjemske og førte regimentet inn i Sverige året etter i det som ble et amputert og lite begivenhetsrikt felttog. Langt mer dramatisk ble det i årene 1713-1716 da han ledet regimentet i Nord-Tyskland og under felttoget i Sør-Norge i 1716. Etter hjemkomsten i 1716 dro Budde og oberst Severin Hjort, sjef for 1. Trondhjemske, ut på en rekognoseringsekspedisjon for å kartlegge mulige innfallsruter gjennom grensefjellene mellom Meråker og Sul, en avstand på drøyt fem mil. 15. desember ble de overrasket av et forrykende uvær som varte i tre døgn. Budde var allerede 57 år gammel, men klarte påkjenninger langt bedre enn sine langt yngre reisekamerater. Den ti år yngre Hjort kom seg aldri etter strabasene og døde av lungebetennelse 3. februar. 

Ved utnevnelsen til kommanderende general over de norske styrkene Nordafjells i 1717, hadde Budde ifølge den norske historikeren Ole Andreas Øverland:

...allerede ved fleere leiligheder lagt stor besindighed og dygtighed for dagen og var endnu til trods for sine 57 aar i besiddelse af en sjelden legemsstyrke og sundhed.

Da han ankom Trondheim 12. mai, skal snøen fortsatt ha ligget på markene rundt byen og det var ingen tegn til at våren var i anmarsj, et vitnemål om de klimatiske forholdene i samtiden. Budde kom til et len som var i en sørgelig tilstand, både politisk og militært. Men misnøyen med forgjengeren general Wind talte til hans fordel.

Han hadde vært populær som regimentssjef i 2. Trondhjemske og hadde et bredt personlig nettverk i regionen, en kapital som kom godt med under forberedelsene og gjennomføringen av operasjonene i Midt-Norge høsten og vinteren 1718-1719, ikke minst i etterretningsarbeidet.

Men under trykket fra de svenske styrkene, ble denne kapitalen etter hver ganske tynnslitt. Det er imidlertid ikke vanskelig å forestille seg at en leder uten de personlige kontakter og kvalitetene som Budde må ha hatt, nok ville hatt problemer med å holde styrkene inntakt og byborgere og bygdefolk inne i folden. Fra sin tid som regimentsjef var han vant med å kommandere en krigsvant avdeling, men som øverskommanderende Nordafjells måtte han ta hensyn til at på langt nær alle folkene under ham holdt samme standard. Å unngå åpne slag og isteden tildele fienden små nålestikk samtidig som han lot tiden arbeide for seg var derfor en velvalgt strategi ovenfor Armfeldt.

Krigen sørpå fortsatte også etter Armfeldts retrett. Under sommeroffensiven i 1719 var Budde korpssjef og ledet det Vingerske med seks bataljoner infanteri, 6 eskadroner kavaleri og ett artillerikompani inn i Vermland. Han forsøkte å beleire Eda skans som ble forsvart av 500 mann under oberst Didron. Men nærværet av et svensk korps på 5 000 mann og ytterligere reserver tvang han til å trekke seg tilbake. Budde fortsatte i stillingen som øverstkommanderende Nordafjells helt til sin død i 1729.