Armfeldt på Melhus

Armfeldt på Melhus

Under tiden i Melhus, begynte temperaturene for alvor å slite på den karolinske hæren (A. Lännerbäck).

Melhus ble hardt rammet av karolinernes plyndringer. Her lå de da temperaturene begynte å synke for alvor, og de tok panel fra veggene og kornstaurer til bål.

Etter kryssingen av Nidelva 14. november, ble Armfeldt liggende i bivuak på den andre siden den 14.- og 16. november etter den gamle kalenderen. Deretter forflyttet karolinerne seg videre sørover og ble liggende fra Nypan og sørover med hovedkvarter på Rathe gård. Karolinernes opphold på Melhus skulle vare i en måned, de meste av tida var hovedleiren ved Melhus prestegård. Årsaken til den stadige forflytningen lengre unna Trondheim var å komme til nye områder som ikke allerede var utplyndret. Men retningen var kanskje bestemt av at Armfeldt allerede før Karl XII var død hadde innsett at det ikke gikk veien og at det var nødvendig å posisjonere seg gunstigst mulig for en senere retrett. Han kunne ikke dra tilbake samme veg som de hadde kommet, her var det jo ingen ting å leve av. Langs Gaula lå det derimot flere rike jordbruksbygder, og det hadde uansett vist seg vanskelig å få etterforsyninger fra basen i Duved, som Armfeldt nå beveget seg fjernere og fjernere fra. Og både vegene over Røros og Tydal var foreløpig åpne som mulige retrettruter og muligheter til å komme i forbindelse med svenske styrker i Sør-Norge. 

Etter åtte dager på Nypan, flyttet Armfeldt inn på prestegården på Melhus, og hæren gikk i kvarter nedover mot Støren. Skjetnan-gårdene på Hovin var delt i Norgard og Sørgard, begge var såkalte dragonkvarter, større gårder som var pålagt å stille med en dragon til hest i krigstid. På Nordgard bodde kaptein Maanschiold. I følge bygdeboka var en hel bataljon innkvartert her i 14 dager, og skaden ble under opptaket av skadetakster verdsatt til 250 rdl. De hadde tatt høy, og korn, malt, kjøtt, smør, ost og fisk var spist opp. Kornstaur, humlestenger (brukt til støtte for humleplanten som man krydret øl med) og skigardene var tatt til ved. Da karolinerne dro videre, tok de også med seg to hester som hørte Maanschiold til. Tilsvarende historier fra andre steder i Trøndelag og skadetakstene, kan tyde på at svenskene fór ekstra hardt fram på gårder de visste tilhørte offiserer. Men en annen forklaring kan være at offiserene hadde innflytelse og i større grad vant fram i taksteringene.

Verst gikk det nok ut over gårdene på østsiden av Gaula, siden det kunne være vanskelig å frakte mat og dyr over fra vest, men også vestsiden ble hardt rammet flere steder. På Oppigard på Korsvegen ble skadene etter felttoget taksert til 146 rdl. Karolinerne skal ha tatt 7 tønner bygg, 20 tønner havre, 1 hest, 6 kyr, 12 sauer og 2 griser. Eieren, Alt Arnsen, og hans familie, ser derimot ut til å ha berget ganske bra. Han var født i 1688, og hadde tre små barn da krigen kom. Men ingen av dem døde som følge av krigen. På gården Branem i Hølonda ble det tatt 1 hest, 1 ku, 5 sauer, 2 griser, 5 tønner bygg og 3 tønner havre.  Tron Jonsen, som trolig kom til garden som dreng, gifta seg med enka på gården Marit Hallvardsdatter. Det hadde dødd en del barn på gården før krigen, men ingen av dødsfall ser ut til å kunne knyttes direkte til felttoget. Begge de siste gårdene lå et stykke fra marsjruta til den karolinske hovedhæren, og ble nok ofre for mindre plyndringsekspedisjoner. Disse tok noen ganger lange avstikkere til Orkdal og opp Meldal. Buvik ble spesielt hardt rammet. Skjerdingstad på Kvål, lå nok mer direkte langs ruta. Eieren Sjur Pedersen noterte skader for 90 riksdaler i det han mistet 5 tønner bygg, 12 tønner havre, 4 sauer og 4 griser. På Rathe stakk de av med 600 kornstaur, vadmelsstoff og strie.

Mens Armfeldt lå på Melhus, sank temperaturen betraktelig for så å stige igjen med vind og regn. Han hadde fått en ny purring fra Karl XII om å angripe. Han sendte kaptein Peder Långström med post hvor det bl.a. het at hæren hadde tatt til å rive hus for å bygge  stormstiger, uten at noe annet tydet på at et forsøk på å angripe Trondheim var nært forestående. Kanskje trengte Armfeldt et eller annet som kunne vise at han fortsatt hadde til hensikt å innta trønderhovedstaden. De måtte uansett ha ved for å kunne varme seg, trevirke tok de der de fant det. Ved kirka lå det lagret materialer til det katolske kapellet som en gang hadde stått på Vassfjellet. Dette ble også flammenes rov etter hvert som temperaturen sank. Det ble gjort forsøk på å innskjerpe feltrutinene, et sikkert tegn på at armeen var begynt å vise tegn til å gå i oppløsning. Det var ellers få trefninger med norske styrker mens karolinerne var på Melhus. En offiser skal ha blitt skutt ved Løhre i Horg, med det til følge at karolinerne svidde av gården. Ved Foss på Hovin klarte ei kone å få i veg ei melding om at det befant seg karolinere på gården til en liten norsk tropp som var i nærheten som slo til og tok dem til fange. Johan W. Klüver forteller i sin beretning at 3, januar etter den nye kalenderen, hadde en gruppe soldater fra 2. Trondhjemske under løytnant Bever angrepet en svensk løytnant Ulspar:

som var posteret i Melhuus Sogn på en Bondegaard, og det med en saadan Hurtighet at løytnant Ulspar ikke engang kom ud af Stuen, men de gave adskillige Skud på hinanden igiennom Winduer og og Dørre. Endelig trængte Lieut. Bever ind igiennem Dørren, skiød en Underofficeer og 4 Gemene ihiel, tog Lieutenanten med 13 mand fagne, og bragte dem til Tronheim, uden noget Forliis eller Skade paa sine Folk.

Gården Vollan ble trolig svidd av som hevn for et overfall på karolinske soldater.

Karl XIIs død feires i Trondheim (A. Lännerbäck).

Mens Armfeldt ligger på Melhus gjøres også den siste opptellingen, 30. november etter den gamle kalenderen. Han disponerer nå 4259 friske og 1222 syke soldater. Dagen i forvegen hadde han flyttet hovedkvarteret til Støren prestegård. Temperaturen så også ut til å stabilisere seg, og mange historikere tolker det som at han nå øynet nytt håp ved at han sendte bud på de to tunge morterne på 750 kg hver som til nå hadde stått igjen i Duved fordi vegene var for dårlige. Karl XII ble skutt ved Fredriksten, 30. november etter den gamle kalenderen. 18. desember nådde nyheten Trondheim, og det ble saluttert fra byens kanoner dagen etter. Ryktene svirret også blant karolinerne, det ble snappet opp et norsk brev hvor det stod at kongen var død, men kunne man stole på at det var sant og ikke en krigslist? Armfeldt sendte bud til de la Barre som på dette tidspunkt lå på Røros og hadde forbindelse med Langås skanse i Sverige. Men de la Barre avkreftet ryktene om kongens død. Først kvelden 27. desember fikk Armfeldt bekreftede meldinger om at kongen er død, og at de snarest mulig må ta seg tilbake til Sverige. Armfeldt holdt krigsråd blant offiserene, og det var trolig da beslutningen om å dra over Haltdalen og Tydal ble tatt. Ruta over Røros må nok ha fortonet seg som enklere, men det var nok frykten for å bli innhentet av norske tropper som sikkert var på veg sørfra som førte Armfeldt i denne retning. En historie forteller at folket på Nyhus i Flå fikk høre nyhetene av en gutt som fulgte med svenskene, trolig var dette Armfeldts oppasser, den elleve år gamle Anders Henrik Ramsay (sønn av major Axel Wilhelm Ramsay). En kveld virket gutten så stille. Da de spurte hva det var, fortalte han at kongen deres var død.

Karolinerne forlot Melhus, men etterlot seg et prestegjeld som var sterkt preget av deres gjennomfart. Når det gjelder oppsummering av skadene i Melhus er det imidlertid vanskelig å få oversikt. Av sognene i det som var prestegjeldet lå Leinstrand under Strinda og Selbu fogderi. Melhus, Flå og Høylandet tinglag, som tilsvarer omtrent dagens Melhus kommune, var underlagt Gauldal fogderi. Her ble 137 av 138 gårder rammet av ødeleggelser, et forholdstall man bare finner igjen i Verdal. Skadetaksten kom opp i 15841 rdl. For Melhus er det imidlertid ikke mulig å avgjøre hvor stor del av skadene som karolinerne sto for og hva norske styrker ødela. Suplikkene, klageskrift fra allmuen, forteller om ødeleggelser og tap både i forbindelse med norske forsterkninger til Trondheim som marsjerte opp sørfra, og Motzfeldt og hans Nordenfjelske dragoner som flyktet sørover etter at Armfeldt krysset Nidelva og som brente mye bak seg for å sinke de la Barre som fulgte etter ham.

 

Kilder:

Klüver, Johan Wilhelm, 

Krognes, Roger, Konsekvenser for sivilbefolkningen av Armfeldts felttog i Trøndelag, Masteroppgave i historie ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU 2008

Melby, Arnfinn; Eriksen, Kirsti og Skrøvset, John, Melhus lokalhistorie [Melhus] (Upublisert) 1981

Rød, Per O. Melhusboka, Bind 2, Slekts og gårdshistorie [Melhus] Melhus kommune 1978