2. Trondhjemske regiment i Store nordiske krig

2. Trondhjemske regiment i Store nordiske krig

Soldater fra 2. Trondhjemske regiment. 29. oktober 1715 ble det beordret omkledning av den danske hæren, noe som trolig førte til at 2. Trondhjemske fikk de nye røde uniformene to år før resten av Hæren i Norge.

Den siste monteren i første etasje er viet 2. Trondhjemske regiment, også kalt Søndre Trondhjemske da mannskapene her ble hentet fra amtets søndre deler. Under Store nordiske krig ble regimentet som ett av tre norske regimenter mobilisert og sendt til kontinentet og deltok i de avgjørende kampene rundt Tönning og Rügen. I 1716 ble regimentet sendt hjem etter at svenskene hadde angrepet Norge i mars. Her deltok de i frigjøringen av Moss og forsvaret av Fredriksten. I 1718 var de en del av styrken som skulle forsvare Trøndelag mot Armfeldts karonlinerhær.

Bakgrunn

Fra den nordiske sjuårskrigen 1563-1570 og gjennom hele 1600-tallet, hadde Sverige vokst til å bli en europeisk stormakt med besittelser både i Tyskland og Baltikum. Fundamentet var at landet var ledende i den såkalte «militære revolusjon», hvor et moderne byråkrati ble utviklet for å sikre staten midler til krigføring. Danmark-Norge, som hadde vært den ledende makt i Norden under middelalderen, forsøkte så godt de kunne å henge med på utviklingen. Den norske Hæren ble opprettet med Krigsordinansen i 1628, og med den Trondhjemske regiment. Mannskapene ble stilt av legden, en enhet på først fem- så to gårder som hadde ansvar for å stille og forsyne én soldat. Legdssoldatene kom som regel fra bunnsjiktet i bondesamfunnet.

I 1697 kom den 15 år gamle Karl XII på tronen i Sverige, og rivalene dannet en koalisjon bestående av Danmark-Norge, Saksen-Polen og Russland i et forsøk på å utnytte at en ung og uerfaren konge hadde kommet til makten for å ta tilbake det som hadde gått tapt i de forutgående krigene. Men det skulle ikke gå etter planen. De første angrepene var dårlig koordinert, og Sverige rakk å skifte sitt tyngdepunkt dit hvor farene dukket opp. Kong Fredrik IV ville stoppe den pro-svenske hertugen av Holstein-Gottorp, men hertugdømmet hadde Holland og England i ryggen, og stormaktenes overlegne flåter landsatte en svensk styrke på Sjælland som tvang Danmark-Norge til å søke fred.

Kavaleriet var ryggraden i den svenske karolinerhæren. Hestene var små og hardføre. De ble tilvent slagmarkens kaos og bråk, ofte ved å stikke ut trommhinnene så de ble døve. Det karolinske kavaleriet var kjent for å ri i angrep i kileformasjon hvor rytterne red "kne mot kne". Tegning: Alf Lännerbäck.

Etter det svenske nederlaget mot Russland i Poltava i 1709, blusset imidlertid krigsviljen igjen opp hos Fredrik IV. Men det lyktes ikke å samle nok forsyninger til å kunne gå på offensiven. I stedet ble norske soldater sendt til Danmark for å komplettere danske avdelinger. Akershusiske, Smålenske, Vesterlenske, Opplandske og 1. Trondhjemske skulle avgi 30 ugifte, ikke-gårbrukende soldater mot løfte om at disse skulle sendes hjem etter en fredsslutning. Samtidig pågikk det en kamp om de svenske besittelsene i Tyskland. I september 1711 ble byene Stettin, Wismar og Stralsund blokkert av koalisjonen som hadde samlet seg mot Sverige. Samtidig skapte epidemier og uår i landbruket problemer for den svenske krigsmakten. Samtidig klarte den dansk-norske flåten å avskjære en svensk forsyningsflåte utenfor Rügen i september-oktober 1712.

Stralsund

Den svenske seieren under general Magnus Stenbock ved Gadebusch 19. desember 1712 skapte et lite pusterom, men den svenske hæren ble tvunget til å søke tilflukt i festningsbyen Tönning i Slesvig hos hertugen av Holstein-Gottorp. I mens var ytterligere norske soldater sendt til Danmark. I begynnelsen av februar 1713 ble 180 fyrører (skyttere) og 60 marinesoldater skipet ut i tillegg til at 200 rekrutter ble innlemmet i den danske garden og grenaderkorpset. Bergenhusiske regiment ble også mobilisert og mannskapene fordelt på skipene i den dansk-norske flåten. 2. Trondhjemske under oberst Vincent Budde og Det vervede regimentet (Cicignong) ble imidlertid satt inn som egne feltavdelinger. Det vervede regiment var datidens «Telemarkbataljon» og besto av utelukkende profesjonelle soldater. Mens 2. Trondhjemske var «Nasjonalt», dvs. del av legdshæren. At nettopp de ble sendt har nok sammenheng med at man ikke anså Trøndelag som truet, men enheten må i tillegg vært vel ansett siden de ble satt inn som avdeling og mannskapene ikke fordelt på de danske.

2. Trondhjemske var dermed del av den koalisjonsstyrken som la Tönning under beleiring og tilslutt tvang Stenbock til å overgi seg 16. mai 1713. Beleiringen av selve festningen fortsatte imidlertid helt til hertugen av Holstein-Gottorp overga seg 7. februar 1714. 2. Trondhjemske ble deretter liggende i Holstein frem til juli 1715 da de ble satt inn i styrken som beleiret Stralsund.

Etter nederlaget ved Poltava i 1709 hadde Karl XII søkt tilflukt hos den tyrkiske sultanen. Han oppholdt seg i dagens Moldavia og Hellas, men falt til slutt i unåde. Men i stedet for å dra hjem til Sverige valgte han å bli i Stralsund hvor han ankom i mars 1715. Herfra ville han lede gjenerobringen av de svenske besittelsene i Tyskland. Men i juli ankom en koalisjonshær på 62 000 mann for å legge byen under beleiring, to av regimentene som deltok var altså norske. Sammen med resten av den danske hæren lå disse først vest for festningen. Beleiringen var fremfor alt hardt ingeniørarbeid. Det ble bygd redutter (mindre lukkede skanseverk) og disse ble forbundet med løpegraver. Løpegravene måtte graves i sikk-sakk mot murene for å gi de som arbeidet mest mulig skjul og dekning.

Men det tok hele tre måneder før beleiringsartilleriet kom på plass. I mellomtiden drev de norske styrkene en intens trening. Naboavdelingene var prøyssere, og trolig gikk prestisje i å ikke være noe dårligere enn dem i slagmarksdriller. Utenfor pågikk det samtidig et intenst arbeid for å renske farvannene rundt Rügen for svenske sjøstridskrefter, noe som var nødvendig for å gi den dansk-norske flåten fritt spillerom. Dette lyktes man delvis med i slaget ved Fehmaren 13. april, mens svenskene holdt fortsatt øya Usedom, og sammen med fregatter fra Stralsund, gjorde de livet surt for bombardementsflåten under Admiral Sehested. 22. juli til 1. august befant han seg stengt inne av fem svenske linjeskip. Han måtte seile flåten inn i ly bak artilleriprammene som holdt svenskene på avstand med sine 24-pundere. På disse prammene var også to kompanier fra 2. Trondhjemske, henholdsvis under kapteinene Brun og Hock. Svenskene forsøkte to ganger å entre prammene, men begge forsøkene ble slått tilbake av trønderne. I sitt brev til Fredrik IV uttalte Sehested om dem at «jeg mister dem ej for det røde Guld».

I august lyktes det endelig å jage svenskene fra Usedom. Men Rügen var fortsatt under svensk kontroll, og herfra kunne de skaffe seg forsyninger. 2. Trondhjemske og Det vervede regiment sendt en bataljon hver til en landgangsstyrke på til sammen 17 000 infanterister og 5 000 ryttere som skulle drive svenskene vekk. Etter en finte som lurte svenskene til å sende troppene sine et annet sted, landsatte flåten styrken ved Gross Stesow på nordøstsiden av øya 15. november. Her ble det hurtig reist en skanse hvor trønderne forsvarte det nordvestre hjørnet. Karl XII ledet selv motangrepet som ble slått tilbake med et tap på 500 mann, hvorav tre generaler. Kampene pågikk mann mot mann og kongen selv skal ha fått et streifskudd over brystet. Slaget om Stresow skal også ha vært det første slaget ledet av Karl XII selv som han tapte. Danskene hadde 43 drepte og hadde nå kontroll over øya.

Svenskene fikk et nytt tilbakeslag 5. november da en forsmådd løytnant fra egne rekker ledet en saksisk-prøyssisk styrke på 2 000 mann over et dike som lå halvt nedsenket i sjøen. Løytnantens forræderi skal ha skyltes en krangel med oberst Kurt Christoph von Schwerin. Svenskene ble drevet fra skanse til skanse, men hver dag mistet koalisjonen ca. 50 mann drept eller såret i gravearbeidene. 4.-19. desember var det flere harde kamper om hornverket utenfor «Frankerporten» hvor 2. Trondhjemske var involvert. Til slutt skal skanseverkene vært så istykkerskutt at de ramlet i sjøen. 22. desember lot Karl XII seg endelig overtale til å forlate Stralsund og to dager etter overga byen seg. I løpet av nyåret ble 2. Trondhjemske overført til Fyn.

Frigjøringen av Moss og angrepet på Fredriksten 1716

Etter nederlaget ved Stralsund og tapet av Finland var Sveriges situasjon desperat. Landet var tømt for ressurser og all sunn fornuft tilsa at man burde søke fred. Men Karl XII var lite villig til å oppsøke forhandlingsbordet med så svake kort på bordet. Han ønsket derfor å bemektige seg Norge for å styrke sin posisjon. 5. mars krysset svenskene grensen. Men nordmennene under oberst Lützow nektet å møte svenskene i åpent slag og konsentrerte seg i stedet om å befeste passene inn mot Kristiania og festningene Fredriksten og Akershus.

Generalmajor Budde i Alf Lännerbäcks strek. Det er ikke bevart noe portrett av ham så vi vet ikke hvordan han så ut.

Svenskenes hovedforsyningspunkt i Norge ble lagt til Moss. 26. mars hadde magasinene blitt ødelagt av en styrke sendt opp fra Fredrikstad, men det ble senere bygget opp igjen. Samtidig ble de norske avdelingene på kontinentet beordret hjem, men overfarten ble forsinket og 2. Trondhjemske var ikke på plass før i midten av april. Regimentets 1. bataljon ble sendt til Berg sogn for å hindre svenskene i å slå bro over Glomma ved Svinesund. 22. april rykket 1 000 mann fra 2. Trondhjemske og Det vervede regiment frem fra land for å angripe Moss. Styrken ble ledet av regimentets sjef, oberst Budde. Samtidig ble andre avdelinger landsatt nord for byen. Sjefen for den dansk-norske flåten utenfor, admiral Gabel, ønsket å beskyte byen fra sjøen, men Budde motsatte seg dette da han mente at ødeleggelsene ville bli for store.

Trønderne rykket frem gjennom Skoggata og måtte kjempe fra hus til hus. Samtidig måtte styrken nord for byen slå tilbake et motangrep som kom bakfra. Ved krysset Skoggata, Enggata og Kongsgata sto det harde kamper som hendte med at svenskene måtte overgi seg etter to timer. De svenske tapene var 100 falne og 520 tatt til fange, nordmennene mistet 120 døde og sårede.

Natt til 4. juli gjorde Karl XII et forsøk på å ta Fredriksten festning i Fredrikshald, dagens Halden. Mellom selve festningen og byen lå den såkalte «Borgerskansen», forsvart av en bataljon under oberstløytnant Landsberg. Et av kompaniene i bataljonen var fra 2. Trondhjemske. Kompaniets feltvakt under løytnant Grabow kom under angrep og ble presset inn i den ytre skanse med svenskene hakk i hæl, men Landsbergs bataljon klarte å slå tilbake angrepet og Fredriksten var reddet.

2. Trondhjemske og Armfeldttoget

Les mer om Armfeldt-toget i 1718 

Sommeren 1716 var faren for et svensk angrep regnet som såpass stor at regimentet ble sendt hjem. For soldatene var det første gang de var på trøndersk jord på 3 1/2 år. 1717 forløp uten nye angrep. Men når vassdragene i grensetraktene frøs til, ble mannskapene kalt inn for å bevokte grensen. Da det svenske angrepet på Midt-Norge kom i august 1718, talte 2. Trondhjemske 1 920 mann fordelt på tolv kompanier á 160 mann. Sjefen for de norske styrkene Nordafjells var ingen ringere enn deres gamle og vel avholdte regimentssjef, Vincent Budde, nå generalmajor. Ny sjef for 2. Trondhjemske var oberst Storm. Av alle enhetene under Buddes kommando var 2. Trondhjemske det eneste som hadde kamperfaring. Regimentet var med på retretten fra Verdal, men ble liggende igjen i Trondheim da Armfeldt trakk seg tilbake i oktober og Budde fulgte etter.

I november rykket Armfeldt igjen fremover, og Budde forberedte byen på beleiring. 2. Trondhjemske hadde sitt stillingsområde fra Kongsgården til Skansen, altså den sørvestre delen av forsvaret. Noen effektiv beleiring av byen ble aldri innledet, og bortsett fra noen kanonskudd fra Brattøra og Kristiansten, kom det aldri til egentlige kamper om Trondheim. Men beleiring tok også på de beleirede i form av sykdom og matmangel.