Kristiansten-ulykken i 1923

Kristiansten-ulykken i 1923

Natt til 12. mai 1923 ble Kristiansten og Trondheim rystet av en voldsom eksplosjon (Foto: ukjent).

Ved 4-tiden, natten mellom 11.- og 12. mai, ble Kristiansten festning rammet av en kraftig eksplosjon som rev en stor bresje i muren ved Kronprinsens bastion. En kvinne ble drept og flere skadet. Ulykken førte til at Forsvaret la om sine rutiner for oppbevaring av eksplosiver.

Eksplosjonen hadde skjedd i et lager med 250 kg sprengstoff tilhørende 5. divisjon og Trøndelag Ingeniørbataljon. Et plutselig hopp på et barometer ved værstasjonen bemannet av overlærer ved Ila skole, Martin Haakonsen Hansen, tydet på at eksplosjonen hadde inntruffet kl. 04:03. Vitner mente etterpå at de hadde hørt flere mindre smell før hele lageret eksploderte. Vakta på festningen mente også å ha sett røyk forut for ulykken. Steiner ble revet løs og slengt utover med stor kraft. Verst rammet var bebyggelsen på Pappenheimen og Baklandet, hvor flere hustak ble gjennomhullet. Men steinene fant også veien helt helt ned til Nygata og verftstomta. Steiner ble også funnet ved bryggene i Kjøpmannsgata på andre siden av Nidelva, hele 600 meter i luftlinje fra eksplosjonsstedet. En stein på 15 kg skal ha havnet nede ved Finne og Kvenilds kaffebrenneri i Nedre Bakklandet 54, helt nede ved elva. Ytterligere bygninger fikk vindusruter knust, og butikkvinduer ble ifølge avisene blåst inn opptil en kilometer fra festningen.

I General Buddes gate ble 3-4 hus fullstendig knust og en kvinne ble drept mens hun lå og sov med sine to minste barn i General Buddes gt. 8. Hun hadde emigrert til Amerika, men var hjemme med sine tre barn for å besøke sin mor. I et annet av husene, hvor det bodde seks mennesker, ble en kvinne, hennes voksne datter og en gutt i konfirmasjonsalder hardt skadet. Datteren måtte senere amputere venstre legg. Flere andre naboer til festningen fikk lettere skader. I alt 20 hus ble rammet av stein, og ti ble betydelig ramponert. Påfølgende lørdag og søndag tiltrakk ulykkesstedet seg store folkemengder og Forsvaret ved kommandanten, general Aavatsmark, la seg helt flat.

Eksplosjonen skjedde i et sprengstofflager inne i kassematten på Kronprinsens bastion (Foto: ukjent).

15. mai ble det nedsatt en granskningskommisjon bestående av formann oberst C.B.C. Møller, ildsfarlighetsinspektør kaptein T. Tharaldsen, kaptein K. Jenssen fra Raufoss fabrikker og sekretær A. Hansen. 11. juni sendte kommisjonen inn sin betenking, men uten å kunne konkludere sikkert om hva årsaken egentlig var, begrunnet med at alle spor var slettet ut av eksplosjonen. Sprengstoffet, som gikk av hadde vært lagret  i minst tolv år i rommet som opprinnelig var en latrine. Her lå det også "skytebomull" eller nitrocellulose, et lettantennelig eksplosiv som ble benyttet før dynamitten. En teori gikk ut på at eksplosjonen hadde blitt satt an av en brann utenfra som hadde nådd rommet enten gjennom en sjakt nedenfra eller luftekanalen gjennom vollen ovenfra. Under rommet der sprengstoffet ble lagret, var det et annet rom som var kjent oppholdssted for hjemløse, eller det avisa Agder kalte for "løse eksistenser". Guttestreker ble også fremmet som en teori i avisene. Brannen som eventuelt startet eksplosjonen, ble det sagt av kommisjonen, kunne også ha begynt ved en selvantennelse i pussegarn eller andre gjenstander som hadde blitt brukt som pakningsmiddel eller var oppbevart i kasematten. Kommisjonen regnet det derimot som usannsynlig at eksplosjonen skulle ha skjedd som følge av selvantennelse av sprengstoff eller tennmidler. De trodde heller ikke den kunne vært satt an av steiner eller mørtel som hadde ramlet fra taket. En siste teori som ble avfeid var at rotter skal ha forårsaket ulykken.

Hovedstadsavisen Arbeiderbladet, som på dette tidspunkt representerte en antimilitaristisk og radikalisert arbeiderbevegelse, gjorde flere kritiske intervjuer med militært personell i Trondheim med tilknytning til festningen. Sjefen for Artilleriregiment 3, oberst Axel Otto Grüner, uttalte til avisa at så vidt han kunne erindre var det inn til rommet hvor eksplosjonen skjedde en dør hvor man kunne komme inn fra festningens ytterside. Avisa spekulerte i om det her kunne ha vært oppbevart sprengstoff for private, noe Grüner tvilte på. En fanejunker Solem, som jobbet på festningen, var derimot overbevist om at det dreide seg om sabotasje. Grüner gikk derimot kraftig ut mot "sludder og sladder". Avisa mente også at de militære rett og slett hadde glemt lageret, før de brått ble minnet på dets eksistens.

Eksplosjonen kastet store steinblokker nedover skråningen mot Pappenheim og Bakklandet (Foto: ukjent).

Fordi årsaken til ulykken ikke kunne fastslås, ble det heller ikke tatt ut tiltale mot noen i etterkant. Staten dekket den forulykkede kvinnens begravelse med 517 kroner og 45 øre, plus ytterligere 238,00 i forbindelse med bisettelsen. De tre barna ble sendt tilbake til sin far i Amerika på statens regning. Billettene kostet 2 495,90, en betydelig sum den gang. Oppbyggingen av festningsmuren ble beregnet til 1 400 kr. Trondheim kommune hadde gjort en del midlertidige utlegg som staten også måtte dekke inn, så som til midlertidig sikring av hus og livets opphold til de rammede. Kommunen nektet senere å bære noen del av utgiftene til erstatninger. Statens samlede utgifter beløp seg til slutt opp i 150 000 kr i datidens kroneverdi, og innbefattet utgifter til reparasjoner på hus, erstatning av løsøre, utbedre skader på kommunens beplantning, dekning av tapt arbeidsfortjeneste, tap av leieinntekter osv. En familie krevde også å få bidrag til «rekreasjonsopphold på landet» fordi de hadde blitt «særlig nervøse», men fikk avslag. I følge kommunist-avisen Ny-Tid, som nok heller ikke var det mest forsvarsvennlige organ på denne tiden, ønsket flere beboere på Bakklandet at det ikke skulle salutteres fra festningen på 17. mai, noe som var lovfestet og derfor vanskelig å etterkomme.

Steinene gikk gjennom taket på flere boliger og raserte husene innvendig (Foto: ukjent).

I og med at verken årsaken til ulykken eller brudd på lover og forskrifter kunne dokumenteres, mente Regjeringsadvokaten at eksplosjonen var å se som en «hendig ulykke». Det ble også pekt på at eiendommer hvor det hadde blitt påført skader på hus hadde blitt overdratt fra Forsvaret til kommunen uten at det var blitt spesifisert hva de skulle benyttes til. På den annen side ble det anerkjent en viss presidens i norske erstatningssaker på denne tiden at «farlige bedrifter» hadde et særskilt skjerpet ansvar. En del friarealer med skader var også bygslet fra Forsvaret av kommunen. Til tross for at han gikk ut fra at alle reglementer ble fulgt, konkluderte Regjeringsadvokaten likevel med at det var uheldig at et lagerrom for sprengstoff var så lett tilgjengelig utenfra og at pussegarn og lignende materiale ble oppbevart sammen med sprengstoff. Departementet fant til slutt å:

Uansett sakens juridiske side – av billighetshensyn, å burde foreslå at statens i nærværende tilfelle
yder erstatning for den ved sprengningsulykken påførte skade (St.prp.nr.130, 1923, s. 6).

Ulykken fikk stor riksdekkende omtale i avisene og førte til en omfattende nasjonal gransking av oppbevaring av sprengstoff ved "de militære etablissementer." Ikke mindre enn 12 rapporter ble avlevert Forsvarsdepartementet mellom august og november 1923. På spørsmål fra avisene etter eksplosjonen i Trondheim, mente generalfelttøymesteren at sprengstoffet på Akershus festning ble forsvarlig oppbevart. Men Forsvarets rutiner for lagring av sprengstoff ble lagt om, og en av følgene var at tennmidler og sprengstoff heretter skulle lagres hver for seg. Dette medførte selvsagt en del byggeutgifter, men i Fredrikstad fant man faren for en ulykke ved lagrene på Isegran var så overhengende at sprengstoffet ble flyttet til andre magasiner som sto tomme. Utgiftene til denne flyttingen ble alene beregnet til 7 200,00 kr, av disse ble 4 000,00 dekket inn ved salg av svartkrutt man hadde til overs!

Reparasjoner på murene på Kristiansten ble gjennomført, bl.a. som nødsarbeid i 1938, men de første reparasjonene var mangelfulle i forhold til å bringe dem tilbake til sin opprinnelige stand. En evalueringsrapport bestilt av Forsvarsbygg konkluderte i 2009 med at muren hadde en "deformasjon" på 20-30 cm. Den ble derfor restaurert under omfattende vedlikeholdsarbeid på festningen i perioden 2009-2013.

Kilder:

Agder - Flekkefjord Tidende, 16. mai 1923

Arbeiderbladet, tirsdag 15. mai 1923

Arbeiderbladet, 12. mai 1923

St.prp.nr.130 Om erstatning m.v. i anledning sprengningsulykken på Kristiansten festning 12. mai 1923

Kristiansten festning, Sluttrapport 2009-2013, Ekstraordinært vedlikehold, Forsvarsbygg 2014