Leidangen vårt tidligste militærvesen

Leidangen var vårt første nasjonale sjøforsvar og sannsynligvis også vår første nasjonale forsvarsordning, selv om kongene allerede hadde en hird til å beskytte seg og sin familie. 

Det knyttet usikkerhet til hvorledes det første leidangsforsvaret var organisert fordi vi har mangelfullt med kilder fra den tiden. Det eldste vi har er skrevet i Heimskringla (Gulatingsloven) og til Fagrskinna (Frostatingsloven) . Disse er skrevet ett par hundre år etter at ordningen ble etablert.

Bakgrunn

Da Haakon ”den gode” Adelsteinsfostre kom til Norge rundt år 933 var den samlingen av riket hans far hadde oppnådd truet, fordi broren Eirik Blodøks ikke opptrådte tilstrekkelig ydmykt i forhold til storbønder og småkonger. Haakon fordrev sin bror fra landet – og med klokskap gjenopprettet og styrket han samlingen. Haakon så behovet for å etablere en forsvarordning mot fiender som truet landet fra utsiden, i første rekke Danmark, der også Eiriks sønner hadde etablert seg med betydelige hærstyrker. Etter et slag mot Eiriksønnene ved Avaldsnes på Karmøy kom loven som var grunnlaget for Leidangen. Haakon delte kysten, ”så langt inn i landet som laksen går” inn i ”fylker” og ”skipsreider”.  Fylkesinndelingen var allerede en etablert inndeling i Trøndelag (under Frostatingsloven). Ut fra sin størrelse skulle hvert fylke bygge flere skip som skulle utrustes og bemannes når det ble mobilisert. På vest- og sørlandet (under Gulatingsloven), fantes det ikke en slik administrativ inndeling, og der ble det definert skipsreider som hadde ansvar for hvert sitt skip. Det ble også etablert en ordning med veter i en sammenhengende kjede fra sør til nord, som skulle tennes for å varsle at det kom en utenlandsk hær til landet. Kongsmakten var på dette tidspunkt ikke sterkere enn at man var avhenging av storbøndenes velvillige innstilling. Men Haakon hadde gitt bøndene tilbake deres odelsrett og lempet på skattene som Harald Hårfagre hadde pålagt de, og dette gjorde de velvillig innstilt. Det var dog en forutsetning at retten til å kalle ut leidangen bare skulle gjelde innen rikets grenser og at den bare må kalles ut til nytte for riket og undersåttene.

Skipsreidene

Hver av skipsreidene var altså ansvarlig for å bygge ett skip med tilhørende naust. Størrelsen ble målt etter antall sesser (tofter). Til hver tofte var det to årer og man regner med at hver åre ble rodd av 2 mann. Opprinnelig var skipenes størrelse på 20 sesser , men etter hvert fikk vi også 25 sesser som tilsvarer ca 100 mann. Sjefen for et skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler som varierte litt med landsdel og tidsepoken. I Gulatings-området var regelen opprinnelig å stille en mann for hver syvende mann over 3 år, men etter hvert ble skipsreidene delt inn i ”lider” (eller leidangstufter) som betegnet den kretsen eller det antall gårder som til sammen skulle stille 1 mann til bemanning av skipet når det ble mobilisert ved en allmenning (kunngjøring) eller ved tenning av vetene.

Rundt 1270 regner man med at den samlede flåten var på ca 300 skip eller 6.800 sesses. Med antakelsen om 2 mann per åre og 4 mann per sesse tilsvarer dette en styrke på ca 27.000 mann. Med et folketall på 3-500.000 tilsvarer dette at rundt 30% av alle arbeidsføre menn hadde tjenesteplikt. Selv om dette ikke var en stående styrke og selv om den trolig aldri ble kalt ut samtidig, var det likevel en stor styrke i europeisk målestokk.

Vetene

Vetene var en viktig del av forsvarsordningen for når en fiende truet gjaldt det å få mobilisert leidangen så fort som mulig. Det ble derfor bygget opp en sammenhengende kjede av veter, eller varder, i form av et stort planlagt bål. En vete ble satt opp av runde stokker, opptil 5 meter lange, stablet i kjegleform, med et hulrom i midten. Dette fordi man her kunne holde et tørt vedlager som først ble antent. Ansvaret for bygging og vakthold på vetene ble gjort etter samme prinsipp som for skipene, men her måtte det nødvendigvis være et mer kontinuerlig vakthold. For sikkerhets skyld var prinsippet slik at en brennende vete skulle ses av de to neste vetene.  Vetevarslingen var meget effektiv og det sies at dette systemet kunne varsle folk fra ene kanten av riket til den andre på syv dager. Problemet var at den ikke lot seg stoppe når den først var tent. Det hendte at man i sør tente veten for skip som senere viste seg å ikke være fiendtlige, og dermed var hele leidangen kalt ut til ingen nytte. Håkon den gode innførte dødsstraff for slik slike falske alarmer, men dermed var det knapt noen som våget å si fra selv om de så fiendeskip. Også her er problemet at dette først er skrevet ned på 1200-tallet – og at det da beskriver vetenes effektivitet på denne tiden.

Selv om starten var problematisk holdt veteordningen seg helt til Napoleonskrigen på 1800-tallet, og nær på 800 stedsnavn i Norge forteller om gamle vardeplasser.

 Bruk av leidangen

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne og bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

På et tidspunkt har man fått skille mellom bruken av leidangen ved angrep på landet og bruken ved at kongen kaller ut leidangen uavhenging av et slikt angrep.

Lovgivningen om leidangen hadde eller fikk etter hvert derfor to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet.

 Ut ifra sagaene kan det sluttes at det i 100-års perioden fra kong Sverres inntreden i historien i 1177 og frem til og med Magnus Lagabøtes regjeringstid ble budt ut leidang 54 ganger. Av disse tok Gulatingslag del i 30, mens Frostatingslag deltok i 22 utbud. Omkring år 1200 var leidangen blitt en fast årlig skatt, noe som innebar at kongen fikk en del av provianten selv om skip og mannskap ble liggende hjemme.

De største leidangstoktene vi kjenner til, gikk for seg i siste halvdel av 1200-tallet. Mest kjent er Håkon Håkonssons tokt til Skottland i 1263, da formålet først og fremst var å håndheve norsk suverenitet over Vesterhavsøyene, spesielt Suderøyene (Hebridene). Toktet var langt fra noen suksess, da motstanderne ikke møttes på samme militære vilkår. Kong Håkon kom til Skottland med en tradisjonell norsk styrke som var vant til kamp til sjøs på skip. I Skottland var derimot forsvaret av landet basert på landtropper og i stor grad på kavaleri. Skottene kunne lett slå tilbake et norsk angrep så snart nordmennene våget seg på land. I tillegg var de norske bøndene lite motivert til kamp så langt fra hjemlandet.

På 1270-tallet blir leidangsplikten utvidet til å omfatte ”skattelanda”. Tjenesteplikten blir utvidet fra 2 til 3 mnd.  I fredstid kunne kongen bare kalle ut halv leidang. Fra 1273 fikk vi en tilsvarende hærordning – Skipanen – der menn som eier et viss stykke jord (lendmenn) plikter å stille 10 mann til hæren – som kunne samles i 3 mnd om året.

 Ved overgangen til 1300-tallet var utbudet av leidangen fortsatt en viktig del av den norske kongens militærmakt. Om vi tar for oss kong Håkon Magnussons felttog fra 1284-1319, ser vi at han gjennomsnittlig var på utferd hvert annet år.

På 1300- og 1400-tallet ble det utviklet det vi forstår med seilskip.
Hanseatenes kogger var blant de første seilskipstypene og en episode på 1400-tallet viste tydelig at leidangen og vikingskipenes tidsalder da var slutt. Da en tysk koggeflåte på 16 skip og 600 mann angrep Bergen våren 1429, under krigen mot kong Eirik av Pommern, ble den møtt av en norsk leidangsflåte på 100 skip.
De tyske koggene var langt bedre utstyrt og var så høye at nordmennene ikke kunne entre dem. Koggene hadde kasteller forut og akterut og godt trente soldater både der og i tønner i masten. Leidangsflåten var totalt underlegen i slaget og ble utslettet. Etter 1429 hører vi heller ikke mer om noen norsk leidangsflåte i aksjon.

Etter at Norge svekket sin stilling i forhold til Danmark i 1537 var ikke den dansk-norske kongen opptatt av å benytte leidangen. De første kongelige krigsskip anskaffet kong Hans allerede i 1510 med Engelen og Maria og nå ble heller nordmenn skrevet ut til orlogstjeneste. Dette ga grunnlaget for at kong Christian IV i 1628 etablerte en ny hærordning i Norge., med en egen ny sjøforsvarsordning for Norge fikk vi ikke før etableringen av et galleikompani i Østfold i 1644.

Plikten til å bidra til felles sjøforsvar ble imidlertid  beholdt, men gradvis gikk man bort fra naturalytelser og over til en ren beskatning, såkalt leidangs-skatt Denne særegne skatten behold man til helt opp til 1800-tallet – men da etter hvert som en galleiskatt. 

Presteskap og adel ble fritatt denne skatten og det gjorde at de kunne kjøpe opp jord fra bøndene, noe som igjen medførte at kongen ble avhenging av adelen for å kunne føre krig (Dette gjaldt jo særlig i  Danmark)