Kampen om Nordlandsbanen

I sluttfasen av annen verdenskrig skulle Nordlandsbanen bli strategisk viktig da tyskerne begynte evakueringen av sine tropper i Finland. Fire grupper med spesialsoldater ble sluppet ned i fallskjerm for å utføre sabotasje mot bruer og jernbanelinjen.

I september 1944 sluttet Finland fred med Sovjetunionen og tyske tropper i landet trakk seg ut gjennom Norge. De allierte fryktet at om de tyske troppene i Norge kom seg til kontinentet, kunne dette forlenge krigen. 26. oktober sendte Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force Europe (SHAEF) ut ordre til allierte spesialstyrker om å forberede sabotasje mot Nordlandsbanen i et forsøk på å stanse eller sinke troppetransportene. Tyskerne hadde hatt planer om å forlenge Nordlandsbanen frem til Kirkenes ved å bruke sovjetiske krigsfanger som slaver. Men de rakk ikke å bygge mer enn den 140 km lange strekningen Mo i Rana til Fauske. Uten alternative veier og med mangel på fartøy ble strekningen Fauske-Steinkjer spesielt viktig.

78 tyskere ble drept da et troppetransporttog krasjet ned i elva etter aksjonen mot Jørstad bru.

12. september 1944 ble "WOODLARK" ledet av Herbert Helgesen satt inn i Flatanger. Etter å ha tatt seg frem til Steinkjer og opp Ongdalen WOODLARK etablerte base på Burvatn, like over grensen til Sverige. Etter et avbrutt forsøk på å sabotere Grana bru og at Helgesen ble pågrepet av svenskene, klarte WOODLARK under ledelse av Oddvar Østgaard å sprenge Jørstad bru, 13. januar 1945. Det er fortsatt et mysterium hvorfor et tysk troppetransporttog kom nordfra fem timer senere ikke ble varslet. Det krasjet ned i elva. 78 tyskere og tre nordmenn ble drept. Hendelsen regnes fortsatt som Norges verste togulykke gjennom tidene. Reichkommisar Joseph Terboven ville ta en grusom hevn og henrette 10 000 nordmenn som represalie, men fikk nei fra Berlin.

13. mars etablerte COTON base på Atostugan i Sverige, ikke langt fra Tärnaby. 23. april sprengte de 1,6 km skinnegang ved Majavatn. 24. mars ble 16 mann fra fallskjermkompaniet i den norske brigaden i Skottland ble sluppet over Orvatnet i Røyvik i Nordland. Sjefen for styrken med kodenavn WAXWING var major Ole J. Bangstad, senere generalmajor og Generalinspektør for Hæren. Under oppfatning av at de var fortroppen i frigjøringen av en større del av Midt-Norge, ventet de betydelige forsterkninger. Ingen kom. Men mellom 13-28. april sprengte de Nordlandsbanen på tre steder mellom Smalvatn og Namsvatn, samt en sporveksel på Namskogan stasjon.

24. mars ble også en amerikansk gruppe med kodenavn RYPE innsatt i kampen om Nordlandsbanen. Norwegian Special Operations Group (NORSO) ble rekruttert fra Bataljon 99, som for det meste besto av norskamerikanere. Sjefen, major WIlliam Colby, ble senere sjef for CIA. Sjefen, major WIlliam Colby, ble senere sjef for CIA. Forsterket av norske motstandsfolk og personell fra WOODLARK sprengte de Tangen bru sør for Snåsa,15. april. 23. april sprengte de 2,5 km med jernbane i Lurudalen, nord for Snåsa.

Historikerne er uenig om hvor stor effekt disse aksjonene hadde på tyskernes troppetransporter. Mange mener mangel på drivstoff, togmateriell og kapasitet til å frakte soldater og materiell over Skagerak var viktigere flaskehalser. Men gjennomføringen av aksjonene under vanskelige vinterforhold gjenstår likevel som en menneskelig og militær bragd i frihetens tjeneste.