Fra verdenskrig til verdenskrig - 1914 - 1940

I 1914 hadde Norge fremdeles et signifikant forsvar, og krevde nøytralitet under den pågående storkrigen mellom de europeiske stormaktene England, Frankrike og Tyskland. Dette ble akseptert av de krigførende partene, og Norge etablerte dermed et nøytralitetsvern som i stor grad involverte, naturlig nok, kystforsvaret.

På Oscarsborg opprettes nøytralitetsvakt, og flere stridsmidler, blant annet minefeltet, armeres. Rekruttskolen nedlegges, i henhold til instruksen for nøytralitetsvern. Etter verdenskrigen desarmeres minefeltet, og minene skipes til mineverkstedet på Begholmen for ettersyn og reparasjon. Der blir de liggende til neste verdenskrig, uvirksomme.

Etter verdenskrigen synker gradvis forsvarsviljen i skiftende norske regjeringer og i det norske folk generelt, og ressurser til forsvaret krymper til et minimum. Kommandant Birger Eriksen (1933-40) sender stadige appeller om økte bevilgninger til å holde forsvasverket på Oscarsborg intakt, men må se lenger og lenger etter bevilgninger. Folkeforbundet opprettes, en slags forløper til FN, og det politiske mantra det "brukne geværs politikk" vinner fram. Dessuten blir det depresjonstid og nød i 1930-årene, og man tenker kanskje at slunkne midler må brukes til annet enn kuler, kanoner og soldater.

Så, i  tiden før 9.april 1940 står det skralt til med Forsvaret i Norge, ikke bare på Oscarsborg. Minefeltet har man ikke hatt ressurser til å legge ut igjen, så det lå på land på Bergholmen. Først 8.april gikk det ut ordre fra kommanderende admiral om å klargjøre minene for utlegging. Og fra det øyeblikket vil det normalt sett ha gått minst 14 dager til før man fysisk kunne starte selve utleggingen.