Kommandørens bønn

Denne finnes nok i minst ett par varianter, men stadig etterspurt;

Kommandørens bønn

Herre, du vet bedre enn jeg selv at jeg begynner å bli gammel!
Hold meg borte fra den fatale vane
å tro at jeg må uttale meg om et hvert emne ved enhver anledning.
Fri meg fra trangen til å ordne opp i andres saker.
Gjør meg tankefull, men ikke sturende.
Hjelpsom, men ikke dirigerende.
Med min enorme oppsamlede visdom
er det nesten synd, ikke å få utnyttet den helt,
men du vet, Herre,
at jeg ønsker å beholde noen få venner til slutt.
Hold mitt sinn fritt fra ønsket om å fortelle detaljert om alle ting,
gi meg vinger til å nå frem til poenget.
Forsegl mine lepper mot å berette om mine fysiske svakheter og plager.
De øker stadig – og min glede over å fortelle om dem blir stadig større med årene.
Jeg tør ikke be om den nådegave at jeg vil nyde historier om andres plager,
men hjelp meg til å utholde dem med tålmodighet.
Jeg tør ikke be om en bedre hukommelse,
men om en voksende ydmykhet,
og en mindre skråsikkerhet
når min hukommelse synes å komme i konflikt med andres.
Lær meg den storartede leveregel at jeg av og til tar feil.
Hold meg noenlunde elskverdig.
Jeg ønsker ikke å bli noen helgen – noen av dem er vanskelig å leve sammen med –
men en sur gammel person er en av djevelens mesterstykker.
Gi meg evnen til å se lyspunkter på uventede steder
og gode sider hos folk som jeg ikke regner med har dem.
Og la meg, Herre, få den nådegave at jeg kan fortelle dem det.