Kanonbåtkrigen 1807-1814

Kanonbåtkrigen 1807-1814

Krigen 1807-1814 har også blitt kalt ”Kanonbåtkrigen” – fordi det etter britenes ran av den store dansk-norske flåte, skulle bli de små og billige kanonbåtene som ble bærebjelken i vårt sjøforsvar. Men selv om de var små og billige, skulle de vise seg å være fartøy som kunne bite fra seg når det kom til kamp i innenskjærs farvann. Perioden ble også preget av hungersnød som følge av den britiske blokaden.  

Det er sjelden eller nesten aldri at Flåteranet i 1807 og den påfølgende Kanonbåtkrigen nevnes som en av de viktigste årsakene til at Norge fikk en relativt selvstendig stilling i 1814 – med grunnlov og eget parlament; Stortinget.

 

Syv års krig med Storbritannia og en effektiv blokade av Norge som hindret tilførslen av livsviktig korn og andre varer, var en katastrofe for Norges befolkning, som fjernet limet i den norske nasjons forhold til Danmark.

 

Om en prøver å tenke seg at Danmark-Norge hadde gjort som Portugal gjorde; utlevert Flåten til Storbritannia. Da kunne en forblitt nøytral, eller havnet på britisk side i Napoleons-krigene; altså på den vinnende siden i krigen. En slik utlevering kunne riktignok ha gått hardt ut over Danmark og den danske befolkning gjennom hva Napoleon kunne ha funnet på. Men Norge ville blitt spart og flere års hungersnød unngått.

 

Danskenes syn på Flåteranet og den påfølgende kanonbåtkrigen var i mange år preget av en ensidig bitterhet og fordømmelse mot den britiske handlemåten. For nordmenn flest var det mer vanlig at en følte en bitterhet mot danskene, som kastet oss ut i krigen og som siden ”overga” oss til vår gamle erkefiende Sverige. Men først og fremst var nok holdningen preget av at krigen tross alt medførte en styrket nasjonalfølelse og en styrket evne og vilje til selvstendighet; som vi rett nok måtte vente til 1905 for at fullt ut skulle realiseres.

 

Denne sammenhengen mellom Flåteranet, Kanonbåtkrigen, Grunnloven og den senere unionsoppløsning, er det viktig at også den oppvoksende generasjon i sjøfartsnasjonen Norge er seg bevisst.

KANONBÅTKONSEPTET

Av Hans Petter Oset

Alle kanonbåtene hadde en form for rigg og seil, men det varierte hvor kraftig og permanent dette var. Det måtte også tas hensyn til at et åpent fartøy hadde bedre forhold for bruken av årene, enn et fartøy med dekk. Men manglende dekk gikk ut over sjødyktigheten, i tillegg til komforten til mannskapene, som fra før ikke var særlig god. Det var heller ikke slik at et konsept som var velegnet i den norske skjærgården, var like velegnet på den mer åpne danske kysten.

DET NORSKE SJØFORSVAR VED KRIGENS START

Av Hans Petter Oset

Totalt sett var det i 1807 i liten grad bygget opp noe eget kyst- og sjøforsvar i Norge. Anleggelsen av Fredriksværn verft i 1750, hadde kun gitt verftskapasitet til bygging og vedlikehold av mindre orlogsfartøy. Etter hvert var det bygget en liten flåte av galeifartøy, men denne flåten mistet tidlig sin betydning. Derfor hadde man forut for 1807 etablert en ordning med at ett av de større orlogsfartøyene ble over vinteren i Norge, for på en måte å vise flagget. I tillegg var det et mindre antall kanonfartøy i Norge. Sjefsstillingen for Fredriksværn var sammen med de fem innrulleringssjefene, de eneste faste sjømilitære sjefsstillingene.

KRIGEN MOT SVERIGE

Av Hans Petter Oset

Sverige var under hele dansketiden Danmark-Norges felles erkefiende. Og selv om det hadde vært fred siden 1720, fryktet nok kronprins Frederik at Sveriges uberegnelige kong Gustav IV Adolf kunne tenke seg å gjøre noe for å overta Norge. Svenskene hadde likevel mer enn nok med å beskytte sine interesser i Finland mot presset fra Russland – et land Danmark-Norge tradisjonelt hadde hatt et godt forhold til ettersom Sverige lenge hadde vært en felles fiende.

Kronprins Frederik hadde i en avtale med Frankrike og Russland fra 31. oktober 1807, altså etter Flåteranet, forpliktet seg til å angripe Sverige dersom Russland angrep Finland. Dette gjorde så Russland 21. februar 1808, og Danmark måtte derfor erklære Sverige krig – noe som skjedde åtte dager senere.

KRIGENS TO FØRSTE ÅR

Av Hans Petter Oset

Den mest betydningsfulle og merkbare delen av krigen med Storbritannia var den britiske blokaden av Norskekysten. Den medførte at utenrikshandelen med import av korn, andre matvarer og viktige varer ellers, stoppet nesten helt opp. Resultatet var hungersnød og armod over det meste av Norge.

KAPERKRIGEN

Av Hans Petter Oset

Kronprins Frederik var meget bitter og hevnlysten etter britenes ran av den dansk-norske flåten, men med den tapte flåten var hans muligheter til å slå tilbake begrenset. Han så derfor på kaperiet som en god mulighet til å påføre fienden tap.

Allerede den 17. august 1807, dagen etter at regjeringen hadde uttalt at ”krigen er å anse som utbrudt”, sendte kronprins Frederik ut et sirkulære til stiftsamtmennene der han bemyndiget dem til å utstede kaperbrev mot britiske skip og all britisk eiendom på havet.

SKIPSPRISONEN

Av Hans Petter Oset

Britene viste ingen nåde verken mot fiendtlige kaperfartøy eller mot skip som drev handel med kontrabande. Ikke bare tok britene skip og last. De tok også besetningene på disse fartøyene som krigsfanger. De ble etter hvert mange, og britene måtte finne kreative løsninger for så mange fanger. Løsningen ble med et fellesbegrep kalt Prisonen, som rett og slett betyr fengsel. Men senere har det blitt en fellesbetegnelse på de fengslene som ble opprettet for sjømenn under Napoleonskrigene.