400-årsnatten 1397-1814

400-årsnatten 1397-1814

Tiden mellom Kalmarunionen i 1397 og Grunnloven på Eidsvold i 1814 var Norge i union med Danmark. Denne perioden blir ofte benevnt som "400-års natten". Det som skjedde i denne perioden fikk stor betydning for de valgene som ble gjort forut for 1814. Perioden har fått liten plass i norsk historie. Det er viktig for Marinemuseet å øke bevisstheten om de overnasjonale forhold som har påvirket Norge.  

Vi håper med disse sidene og øke bevisstheten om den rolle Norge hadde i "den dansk norske flåte" og hvilke konsekvenser de viktigste konfliktene og krigene, som vår felles flåte var berørt av, hadde for Norge. Det er viktig for oss å slå fast at vi virkelig kan si at flåten var dansk-norsk. Det at en så stor del av den dansk-norske flåte var bemannet av nordmenn bør, etter vår mening, uansett medføre at vår felles historie fra 1510 til 1814 også blir ansett som viktig i norsk historie.

Situasjonen før 1510

Perioden fra Leidangen via Hanseatene til kongevalg

Kong Hans etablerer flåten

Etter Christian I sin død i 1481 ble kong Hans ny dansk konge. I Sverige, ledet av riksforstander Sten Sture, var det sterk motstand mot en ny dansk-svensk konge. Norge nølte igjen med å velge side, men i 1483 valgte vi Kong Hans som ny konge

Geografiens betydning

Norge hadde før-, under- og en god stund etter den annen verdenskrig en viktig geostrategisk stilling, det vil si at vi utgjorde et område mange stormakter hadde interesse av å beherske eller kontrollere. Veldig mange av de begivenheter som beskrives i denne fremstilling av historien til den dansk-norske flåte fra 1510-1814 henger sammen med såkalte geostrategiske forhold, og mange av de hendelser som fant sted i denne perioden kan vanskelig forstås uten at man kjenner litt til noen av de mest geostrategiske forholdene.

Kamp om kongemakten

Da Kong Hans døde i 1513 ble hans sønn Christian II valgt både til norsk og dansk konge. De følgende begivenheter er av stor historisk viktighet, så selv om de i begrenset grad berører den nye kongelige Flåten, må vi ta med litt av det for helhetens skyld.

Admiralene

På den tiden da Kong Hans beordret byggingen av de første kongelige krigsskip hadde man ikke noen tradisjoner for utnevnelse av admiraler. 10.august 1510 er datoen for Kongens utnevnelse av Henrik Krummedige til sjef for den samlede flåten, stort sett innleide fartøy, og gir han admirals grad. Dette regnes som opprettelsen av den dansk marinen. Selve begrepet admiral kommer trolig fra arabisk og betyr ”havets behersker”, men i Flåten skulle det gå mange år før admiralene egentlig kunne leve opp til dette tilnavnet.

Regelverk og disiplin

I historisk sammenheng har straff vært noe helt annet enn den frihetsberøvelse man i dag praktiserer. Militær straffelov har vært, og er til en viss grad fortsatt, både enklere å forvalte og hardere i sine virkemidler, hvilket er forståelig ut fra den situasjon der denne kommer til anvendelse. Men selv innefor det militære straffesystemet har nok tjenesten på krigsfartøyene vært i en spesiell stilling, både når det gjelder en skipsjefs myndighet til å straffe besetningsmedlemmene og når det gjelder straffenes hardhet.

Grevefeiden 1533-1536

Med flere sterke støttespillere, blant dem den katolske Keiser Karl 5. (hans svoger) gjennomførte Christian II i november 1531 et angrep mot Norge og Akershus festning, i et forsøk på å få tilbake kongemakten.

Den nordiske syvårskrigen 1563-1570

Ved en traktat i 1541 hadde den dansk-norske Kong Christian III og den svenske Kong Gustav Vasa anerkjent hverandres kongemakt. Men de underliggende motsetningene ble ikke borte.

Flåten i Nord-Atlanteren

Den felles dansk-norske flåten i tiden fra 1510 til 1814 var i hovedsak engasjert i Østersjøen, i de danske belter og sund og i havområdene mellom Danmark og Norge. Det er imidlertid også grunn til å skrive et lite kapittel om engasjementet i de nordlige havområder.

Kalmarkrigen 1611-1613

Etter syvårskrigens slutt i 1570 gikk vi inn i en periode med avspenning i forhold til Sverige. Det ble avtalt regelmessige ”grensemøter” der representanter fra Riksrådene møttes, og ved uenighet forpliktet man seg til å prøve å løse tvisten ved megling før man gikk til krig.