Organisasjon

Våre sjøforsvarsdistrikter, som under den kalde krigen hadde hatt mange oppgaver, ikke minst knyttet til mobilisering, ble ganske tidlige utsatt for omstillinger. I første omgang i form av personellreduksjoner og krav til effektivisering på 30%. Men gradvis forsvant oppgavene. De forvaltningsmessige gikk til SFK, de kommandomessige til Forsvarskommandoene, og samtidig ble mobiliseringsoppgaven kraftig redusert.

I 1998 kom annen fase, som ble kalt ”Poseidon”. Pålegget nå var at antall sjøforsvarsdistrikt, innen 2001, skulle reduseres fra syv til tre (Sør-, Vest- og Nord) . Disse skulle kun ha en liten stab på rundt 15 personer, som i samarbeid med Forsvarskommandoen skulle drive planlegging innenfor det som måtte være igjen av mobilisering og mottak av allierte forsterkninger, koordinering mot SHV og totalforsvaret. Den utøvende virksomheten, både i forhold til stående og mobiliseringsdisponerte enheter, skulle utøves av syv separate orlogsstasjoner fordelt med tre i Sør (KJV, Marvika og Ulsnes), to i Vest (Haakonsvern og Hysnes) og to i Nord (Olavsvern og Ramsund). Tiltaket skulle spare 217 årsverk. 

Poseidon ble etterfulgt av Post Poseidon allerede før denne var ferdig. Innen utgangen av 2002 skulle nå også de tre siste sjøforsvarsdistriktene legges ned. Sjøforsvaret skulle kun sitte igjen med Haakonsvern og Ramsund som egentlige orlogsstasjoner, men Olavsvern skulle være en støttebase til Ramsund. På dette tidspunkt hadde Sjøforsvaret også ”blitt truffet av” det store felles omstillingstiltaket; Å slå sammen forsvarsgrenenes forsyningskommandoer til en felles ”Forsvarets logistikkorganisasjon” (FLO). Særlig falt det mange tungt for brystet at FLO også fikk ansvaret for å drive Sjøforsvarets gjenværende orlogsstasjoner, noe som da også ble reversert fra 2007.

Også på utdanningssiden ble det gjort omstillingstiltak. Sjøforsvarets maskin- og elektroskole, som hadde fått bli igjen i Horten, flyttet til Bergen. Der gikk den sammen med Havari- og ABC-vernskolen og ble Sjøforsvarets skole i skipsteknikk og sikkerhet (SSS), underlagt KNM Tordenskjold. KNM Tordenskjold gikk på sin side inn i den nye enheten Sjøforsvarets skoler (SSK) sammen med Sjøkrigsskolen, Befalsskolen og KNM Harald Hårfagre.

Kystvakten hadde så langt ”sluppet billig unna” omstillingen, fordi den var blitt tillagt nye oppgaver og utgjorde en stadig større del av Sjøforsvarets tilstedeværelse i Nord. Kystvaktinspektøren ble til Sjefen for Kystvakten. Sammen med Sjefen og Kysteskadren og sjefen for Sjøforsvarets skoler, kom de på samme nivå, nivå to, under Generalinspektøren, som dermed fikk et langt mindre kontrollspenn enn tidligere.

Gjennom Prosjekt Neptun i 2004 skulle årsverkene ytterligere reduseres, og mer ansvar skulle gis til de utøvende ledd. Først ble Kysteskadrens tidligere flotiljeorganisasjon (Overvannsflotiljen, Undervannsfloiljen, Minekrigsflotiljen, Kyststridsflotiljen) til en organisering etter våpenarter (Fregattvåpen. Undervannsbåtvåpen, Minevåpen, MTB-våpen, Jegervåpen og Logistikkvåpen). Innsparingen og endringen var først og fremst at de ulike våpnene, samt Kystvakten, fikk ansvaret for hvert sitt separate treningssenter. Mye av det som før hadde vært felles våpenspesifikk utdanning ved KNM Tordenskjold, ble dermed et ansvar for hver av våpensjefene. De fikk dermed mer direkte styring og mulighet for helhetlig planlegging av treningen og oppøvingen av fartøyene. I tillegg til den personellmessige innsparing mente man at dette også ga en bedre utnyttelse av de vernepliktige, som siden 1994 var nede i 12 måneders tjeneste. Man mente at det også ga en bedre utnyttelse av den nye ordningen med avdelingsbefal, det vil si ikke-fast tilsatt befal, som maksimalt kunne være inne til de var 35 år.