1990-2014 omstillingen og ny tid

Allerede Forsvarskommisjonen av 1990 slo fast at det ikke lenger var fare for noe enhetlig, militær trussel fra øst. Men den advarte også mot ringvirkninger av oppløsningen av østblokk-regimet, og den slo fast at væpnet konflikt i Europa fortsatt var mulig. Kommisjonen anbefalte betydelige endringer i Forsvarets struktur og organisasjon. Gjennom hele 1990-tallet ble det da også foretatt en lang rekke strukturelle nedskjæringer, organisasjonsendringer, og det ble innført nye styringsformer.

Det har vært hevdet at omstillingen tok ekstra lang tid fordi Forsvaret selv var sene til å innse behovet for omstilling, og at enkelte militære ledere var for subjektive i vurderingen av sitt ansvarsområdes viktighet. At Sjøforsvaret var tidlig ute med å starte sin omstilling, er likevel en oppfatning som deles av flere enn forsvarsgrenens eget personell. Daværende Generalinspektør for Sjøforsvaret, admiral Rolf Pedersen, fremstilte det allerede høsten 1990 slik for sine underlagte sjefer:

”Skal vi fortsatt la det farligste, men tilsynelatende lite sannsynlige scenario basert på storkrig, representere det overordnede, styrende kriterium, selv om det koster oss midlene til å møte andre langt mer sannsynlige – og viktige – utfordringer på en akseptabel måte».

Det ble hans etterfølger, admiral Prytz, som satt disse tanker ut i livet. Han ville bygge ned Sjøforsvarets driftsorganisasjon i takt med utfasingen av stridsmidler.  Allerede fra 1992 ga han følgende ordre til Sjøforsvaret:

  • Ikke bruk midler på materiell som skal utfases.
  • Prioriter den delen som skal leve etter år 2000.
  • Bring snarest mulig strukturen i samsvar med vedtatt struktur for 2012.
     

Internasjonale operasjoner 1990-2013

Konflikter i Midt-Østen, Asia og Afrika er ikke noe nytt. Sett fra Vestens side har slike konflikter en humanitær side og en sikkerhetspolitisk side. Faren for at også Vesten blir direkte berørt av fjerntliggende konflikter er langt større nå enn for 25 år siden. Slutten på den kalde krigen førte med seg en oppblomstring av undertrykte, regionale konflikter i Europa. Omverdenen var bekymret både for de humanitære konsekvensene og for at urolighetene skulle spre seg. Det ble derfor tidlig erkjent av de fleste vestlige land (og mange andre) at vi både har et kollektivt ansvar og en egen interesse av å bidra til internasjonale fredsopprettende eller fredsbevarende operasjoner.

Kystartilleriet

Etter at seks utvalgte fort på 1970-tallet hadde fått til sammen 16 nye 75-mm kanoner hadde den planlagte fornyelsen i Kystartilleriet stoppet opp. De gamle ex-tyske fortene fikk ikke nytt materiell, men det ble gitt klart lys for tre nye fort med moderne 120 mm kanoner i 12 meter dype og atomsikre tårn.

Organisasjon

Våre sjøforsvarsdistrikter, som under den kalde krigen hadde hatt mange oppgaver, ikke minst knyttet til mobilisering, ble ganske tidlige utsatt for omstillinger. I første omgang i form av personellreduksjoner og krav til effektivisering på 30%. Men gradvis forsvant oppgavene. De forvaltningsmessige gikk til SFK, de kommandomessige til Forsvarskommandoene, og samtidig ble mobiliseringsoppgaven kraftig redusert.

Struktur og operasjoner

Gjennomgående vil de fleste mene at Sjøforsvaret, sett i forhold til styrkestruktur/operative avdelinger og de andre forsvarsgrenene, tross alt kom ganske godt ut av omstillingsperioden etter 1990. Dels får vi håpe det skyldes en økende forståelse for at Norges interesser som kystnasjon uansett krever en stor grad av maritim tilstedeværelse i eget interesseområde. Samtidig innebar omleggingen av Forsvaret til stående, gripbare elementer med større vekt på internasjonale operasjoner, en fordel for Sjøforsvaret i forhold til de tradisjonelt mer stasjonære hæravdelingene.