Høy beredskap

Med Kystartilleriet tilbake på plass fra 1961, og med de mange nye fartøyene fra Flåteplanen, utvikler Norge et sterkt og balansert sjøforsvar, som ikke påvirkes mye av de politiske avspenningstendensene mellom supermaktene fra midt på 1960-tallet. Kystartilleriet, som rett nok ennå ikke har fått den ønskede materielle fornyelsen, ivaretar med kanoner, torpedoer og miner den indre delen av vårt invasjonsforsvar. De mest sentrale fortene i Nord-Norge er tilnærmet fullt oppsatt i fred med 30 minutters beredskap. I tillegg kommer mobiliseringsfortene. Som forutsatt i Flåteplanen, får vi en stående marine der de aller fleste fartøyene er bemannet til enhver tid. Selv om førstegangtjenesten reduseres fra 18-15 måneder, er dette tilstrekkelig til at de vernepliktige også når et høyt kompetanse- og øvingsnivå.

Fartøyene opererer inntil 20 uker hver i Nord-Norge. Både under oppholdene i nord- og under transitten mellom nord og sør benyttes tiden til trening, øvelse og samøvelse. Fregattene, med de norskutviklede Terne-rakettene, utvikler sine viktige ferdigheter i anti-undervannsbåtoperasjoner i samøvelser mot våre egne, spesielt stillegående undervannsbåter.

Våre mange og hurtiggående MTB`er, etter hvert også med Penguin-missiler, blir lokalkjent langs kysten, og er vel forberedt på å kunne utnytte fordelen av denne lokalkunnskapen i sine tiltenkte roller.

Takket være sitt fokus på nordområdene avholdt NATO også jevnlige øvelser i vårt område. Nordkommandoen på Kolsås, som en del av NATOs Europakommando, var sentral når krigs- og forsterkningsøvelser skulle planlegges. (Express-øvelsene) I tillegg drev NATOs Atlanterhavskommando plan- og øvingsvirksomheten for de nordatlantiske havområdene helt inn mot Norges kyst, som øvelse Teamwork, hvert fjerde år fra 1964.  

I 1967 ble det under Atlanterhavskommandoen opprettet den stående marinestyrken ”Standing Naval Force Atlantic” (STANAVFORLANT). Her ble Sjøforsvarets fregatter av Oslo-klassen en tilnærmet fast deltaker i styrken, som også opererte deler av året i norsk område. En tilsvarende styrke ble i 1973 opprettet for minesveipere, der også Norge deltok jevnlig.

Annen fase

Selv om President Kennedy var en tilhenger av ”fleksibel respons”, var hans korte presidenttid preget av spente konflikter, ikke minst Cubakrisen i 1962.  På overordnet politisk nivå er det derfor først midt på 1960-tallet man snakker om en 15-års periode med mindre spenning, og etter hvert avtaler om nedrustning. Partene voktet selvsagt på hverandre, passet sine interesseområder og ”bruste jevnlig med fjærene”. I praktisk handling ga den kalde krigen seg ofte utlag i økonomisk og/eller materiell støtte til ulike parter i regionale konflikter, slik som under Vietnam-krigen. Sist på 1970-tallet strammet konflikten seg til, dels fordi Sovjet aggressivt gikk inn med egne tropper i konflikten i Afghanistan, og dels fordi USA og Ronald Reagan svarte med en mer offensiv og aggressiv linje i forholdet til Sovjet. Det neste 10-året er dermed ofte kalt ”den andre kalde krigen”.

Av stor betydning for det norske Sjøforsvaret var Reagans nye satsing på flåtemakt og hans nye maritime strategi; Concept of Maritime Operations, (CONMAROPS). Sovjet på sin side hadde allerede fra midt på 1970-tallet, med Delta-klassen, så stor rekkevidde på sine ubåtbaserte atomraketter at de ikke lenger var avhengig av å gå gjennom GUIK-gapet for å kunne true USA. Gjennom det som har blitt kalt et ”bastion-konsept”, kunne de la sine strategiske undervannsbåter operere i Barentshavet, der de kunne beskyttes av egne luft- og sjøstridskrefter. Reagans CONMAROPS innebar at amerikanske marinestyrker, bygget opp rundt hangarskip som sikret luftherredømme, skulle operere fremskutt, også som en form for maktprojisering. For våre nordområder innebar det tilstedeværelse og øvelser helt opp i Barentshavet, og i samøvelser med NATO og Norge også helt inn mot kysten av Troms.