1960-1990 Kald krig

Fokus i de første etterkrigsårene var ikke først og fremst Nordområdene, men frykten for at de store sovjetiske styrkene i Europa skulle rulle gjennom Tyskland og true Sør-Norge. Derfor ble Marinens hovedbase fortsatt liggende i Horten, og Marinens oppgave, sammen med Kystartilleriet, ble først og fremst å sikre forsterkninger til Sør-Norge. Fordi Sovjet i denne fasen hadde de overlegent største konvensjonelle styrkene, utviklet USA strategien om at et angrep fra Sovjet ville bli møtt med en ”massiv gjengjeldelse” med atomvåpen, noe som etter hvert også ble NATOs strategi.

Under en slik strategi ville først og fremst Luftforsvaret være viktig, mens Hæren ville gjennomføre de avgjørende operasjonene på land. Det var dermed vanskeligere å argumentere for hvilken rolle marinefartøyene skulle spille. Dette var trolig en medvirkende årsak til at 1950-tallet har blitt betraktet som et dårlig tiår for vårt norske sjøforsvar.

Fra slutten av 1950-tallet skjer det flere ting som er med på å snu betydningen av sjøstridskrefter i sin alminnelighet, og kanskje i særdeleshet for vårt norske sjøforsvar.

På den ene side innser flere og flere at strategien om massiv gjengjeldelse er for farlig. Også Sovjet har utviklet atomvåpen, og mange frykter faren for at en konflikt utvikler seg til en total krig med katastrofale konsekvenser. Gradvis vokser derfor strategien ”fleksibel respons”frem. Og i en situasjon der man ser for seg NATO-alliansen i en konvensjonell krig, blir igjen sjøstridskreftene viktige, ikke minst for konvoiering og strid i kystsonen. Det er blant annet en medvirkende årsak til Flåteplanen av 1960.

Fokus mot Nord

På dette tidspunkt har også opprustningen av Vest-Tyskland, som i 1955 ble medlem i NATO, kommet så langt at man mener det vil avskrekke et angrep fra Warzawapakten. Følgelig blir heller ikke trusselen mot Sør-Norge lenger ansett som den største, og fra norsk side flyttes fokus til en sovjetisk trussel mot Nord-Norge. Det er en sterkt medvirkende årsak til at man etablerer en ny hovedbase for Sjøforsvaret i Bergen.

Høy beredskap

Med Kystartilleriet tilbake på plass fra 1961, og med de mange nye fartøyene fra Flåteplanen, utvikler Norge et sterkt og balansert sjøforsvar, som ikke påvirkes mye av de politiske avspenningstendensene mellom supermaktene fra midt på 1960-tallet. Kystartilleriet, som rett nok ennå ikke har fått den ønskede materielle fornyelsen, ivaretar med kanoner, torpedoer og miner den indre delen av vårt invasjonsforsvar. De mest sentrale fortene i Nord-Norge er tilnærmet fullt oppsatt i fred med 30 minutters beredskap. I tillegg kommer mobiliseringsfortene. Som forutsatt i Flåteplanen, får vi en stående marine der de aller fleste fartøyene er bemannet til enhver tid. Selv om førstegangtjenesten reduseres fra 18-15 måneder, er dette tilstrekkelig til at de vernepliktige også når et høyt kompetanse- og øvingsnivå.

Øvelser

I 1981 testet USA for første gang sitt nye konsept i øvelsen Magic Sword, der også flere NATO-øvelser inngikk. Av betydning for Norge var dels øvelser på kontrollen i GIUK-gapet og dels øvelse av forsyningsstøtte over Atlanterhavet til Norge. En av de tre amerikanske hangarskipsgruppene, ledet av USS Dwight D Eisenhower, opererte rett utenfor Lofoten. Det viste seg at noe av det hangarskipsgruppen hadde minst kontroll på, var Norges små, stillegående undervannsbåter.

Forsvarsstudien 1985

I Forsvarsstudien av 1985 ble det pekt på hvor stort behovet var for en styrking av Forsvaret. Men uten et nytt våpenhjelpprogram var det urealistisk å få den årlige økningen av forsvarsbudsjettet (7,5%) for å dekke det beskrevne behovet. For Sjøforsvaret ble prioriteringen av Kystartilleriet til fordel for nye fregatter opprettholdt.