NATO og nedturen med FK-46

Spenningen mellom USA og Sovjet var økende. Gjennom Truman-doktrinen i 1947 hadde USA utfordret Sovjet ved å si at de ville støtte frie land mot undertrykkelse. Verden opplevde i 1948 likevel først ”kuppet i Tsjekkoslovakia” og dernest at også Finland ble presset til vennskapsavtaler med Sovjet. Tidlig i 1949 falt tankene om et nordisk forsvarssamarbeid sammen. Norge valgte derfor 4. april 1949 å gå inn i den nye NATO-alliansen.  

Da resultatet av FK46 forelå, viste deg seg at situasjonen var analysert slik at det var Hæren som skulle prioriteres, og at selv Luftforsvaret var høyere prioritert enn Sjøforsvaret. At Sjøforsvaret ble tillagt mindre vekt, ble delvis forklart med en tiltro til kapasitetene til de store sjømaktene i NATO-alliansen. Man mente de langt på vei ville sørge for vårt sjøveis invasjonsforsvar. Vårt eget sjøforsvar skulle bare ”forstyrre” en fiende og understøtte landgangen av allierte forsterkninger. Hos Sjøforsvarets ledelse medførte dette fortvilelse og sterke reaksjoner, først og fremst rettet mot forsvarsminister Jens Chr Hauge. Deres hovedpoeng var at NATO slett ikke hadde de kapasiteter som var nødvendige for et kystnært sjøforsvar av Norge. De påpekte at det dermed ikke var samsvar mellom de oppgaver Sjøforsvaret måtte løse og forsvarsgrenens ressurser. Hauges argument var at Norge, i likhet med andre NATO-land, måtte styrke Hæren for å utligne Sovjets konvensjonelle overlegenhet. Som en følge av striden, måtte både Admiralsstabens sjef (kommandør Hovednak) og Sjøforsvarets sjef (adm E C Danielsen) fratre sine stillinger høsten 1951. (Året etter fastslo NATO i sin doktrine MC36 at kystforsvaret var et nasjonalt ansvar.)