Fra bunnen går det oppover

Årene 1949-1955 er i boken ”Sjøforsvaret i krig og fred” kalt ”Sjøforsvarets svarte år”. Selv om vi altså fikk noen flere brukte fartøyer, var det for lite midler til vedlikehold og drift av disse. De fem regionale basene hadde egentlig for lite å gjøre, og det ble stadig klarere at Horten ikke var det gunstigste stedet for en hovedbase.

De dårlige tider i Marinen, kombinert med en voksende handelsflåte, gikk også ut over rekruttering. Marinen var igjen definitivt en opplagsmarine eller i beste fall en mobiliseringsmarine.
 
At tidene bedret seg noe i siste halvdel av 1950-tallet, har dels blitt forklart med at det måtte gå noe tid før den maritime ansvarsfordelingen i NATO hadde satt seg. Trolig spilte også den Sovjetiske satsingen på Nordflåten en viktig rolle. Britene ville ikke lenger bære hovedansvaret for nordområdene. NATO tok en større del av dette ansvaret og opprettet en egen atlanterhavskommando. På grunn av de mange sovjetiske ubåtene prioriterte NATO å holde kontroll på havområdet mellom Grønland, Island og England (GIUK). Man fryktet at Sovjet i en konflikt ville sikre seg baser i Norge, og man innså viktigheten av at Norges eget sjøforsvar ble styrket. I tillegg til to ekstra Hunt-fregatter fikk vi fra 1956 også overta tre canadiske fregatter av River-klassen.

Gjennom våpenhjelpprogrammet fikk vi fra USA overta ytterligere to store minesveipere (Lågen og Namsen) og de to første av Sauda-klassen. Av Sauda-klassen fikk vi i løpet av 1955 endelig også fem nye fartøyer, bygget ved norske skipsverft på lisens. Ved årets utgang hadde vi også fått fem nye MTB`er i Rapp-klassen. De var ikke bare bygget ved norske verft, men de var også konstruert av Marinens egen konstruktør Harald Henriksen. Av amerikanerne fikk vi i 1958 også låne, og senere kjøpe, et romslig støttefartøyet fra slutten av annen verdenskrig. Det ble bygget om til skolefartøyet Haakon VII. Gjennom de neste 15 årene bidro skolefartøyet til å bygge opp kompetansen til kommende offiserer og bransjebefal. De mange felles erfaringene bidro også til et sterkt fellesskap på tvers av grader og posisjoner. I tråd med de strategiske vurderingene var det også vedtatt at en ny hovedbase skulle bygges opp ved Haakonsvern, og at Sjøkrigsskolen skulle få nye lokaler på en fantastisk tomt i nærheten.