FLÅTEPLANEN AV 1960

I en stortingsproposisjon fra 1957, om hovedretningslinjer for Forsvaret, ble behovet for en mer stående beredskap i Sjøforsvaret fremhevet. Selv om viljen var til stede, manglet det penger. Forsvarsminister Handal, som var veldig USA-orientert, foreslo at Norge skulle låne to gamle amerikanske jagere av Fletcher-typen. Marinens reguleringsråd, som bestod av fremtredende sjefer i Sjøforsvaret, gikk imot dette, blant annet fordi fartøyene var 15 år gamle og dermed bare ville være en midlertidig løsning.

Reguleringsrådets vurdering, innenfor et realistisk fremtidig driftsbudsjett, var at Marinens viktigste oppgaver kunne løses både mer effektivt og økonomisk med en kombinasjon av mindre fartøysenheter i et forholdsvis større antall. De vektla da særlig den gamle erfaring at Norge med et større antall mindre enheter, i en invasjonsforsvarsrolle, ville kunne utnytte de naturlige fordeler vår trange skjærgård kan gi en lokalkjent forsvarer.

Dette skulle vise seg å være et viktig signal for fremtiden. I mars 1958 ble det besluttet å bygge 12 motortorpedobåter av den nye Tjeld-klassen, som ble foretrukket foran Rapp-klassen.Mot slutten av 1958 ble det videre besluttet å utrangere 17 av de gamle marinefartøyene, herunder både Sleipner-jagerne og Stord. At forsvarsminister Handal så lett ga slipp på sitt eget forslag om lån av gamle amerikanske jagere, kan skyldes at han underhånden hadde fått signaler om at USA var villige til å støtte et norsk flåtebyggingsprogram, men at de først ville ha en helhetlig plan for hvilke fremtidige oppgaver en slik marine skulle løse.

På denne bakgrunn oppnevnte Sjefen for Marinen i august 1959 en arbeidsgruppe som skulle utvikle et forslag/byggeprogram for en flåteplan basert på nyvurdering av Marinens samlede målsetning og oppgaver. Det kommende året jobbet arbeidsgruppen og Reguleringsrådet tett opp mot NATO, amerikanske myndigheter og industrien, både med omfang, kostnader og tidsaspekter ved planen. Da planen ble fremlagt som ”Flåteplan 1960”for Forsvarsdepartementet 9. september 1960, var den dermed allerede bredt forankret.

Den 8. desember 1960 ble den vedtatt av Stortinget.

Planen

Da planen ble utarbeidet, var det allerede klart at Kystartilleriet skulle reintegreres i Sjøforsvaret, og ved beskrivelsen av Marinens oppgaver og kapasiteter ble det derfor tatt høyde for at de to våpengrenene skulle samvirke. Planen la til grunn et nybyggingsprogram på 56 fartøyer innenfor en økonomisk ramme på 840 mill kr:

5 fregatter  ca 275 mill kr

5 patruljefartøy/korvetter  ca 115 mill kr

15 undervannsbåter  ca 260 mill kr

8 motortorpedobåter og 23 motorkanonbåter  ca 190 mill kr

Fartøyene

Det var et omfattende byggeprogram som ble igangsatt og utvilsomt det største Sjøforsvaret noen gang har vært engasjert i. En ting var byggingen av fartøyene, en annen var utrustningen om bord.