En variert fartøysstruktur

Etter krigens slutt overtok Marinen flere av de fartøyene som vi hadde brukt under krigen som en følge av militæravtalen. Flere av dem preget av krigens bruk og med behov for ombygninger og nytt utstyr.

Undervannsbåter

Fra England hadde vi med oss Ula og Utsira, og høsten 1946 kjøpte vi ytterligere tre britiske ubåter av samme klasse. De dannet stammen i et nytt norsk undervannsbåtvåpen. Dette ble bygget opp i Trondheim rundt bunkeren Dora, der tyskerne hadde hatt en av sine større ubåtbaser. Tyske undervannsbåter, også de mange som i 1945 lå i Norge, skulle etter de alliertes pålegg ødelegges eller sendes til Irland for å bli senket. Norge klarte imidlertid å holde igjen fire av de mest vanlige tyske undervannbåtene, klasse VII C. Fra 1948 ble tre av disse også formelt en del av vårt ubåtvåpen med betegnelsen K-klassen.  

 

Jagere/fregatter

Fra England kom først jageren Arendal med kronprins Olav, 13. mai 1945. Noe senere fikk vi slept over Glaisdale, som senere ble til Narvik. De var begge av Hunt-klassen, som var en ganske tidlig og litt mindre type britiske jagere. Etter noen år ble de reklassifisert som fregatter. Begge fartøyene ble senere mye brukt som skoleskip. Til Nord-Norge kom også den mer berømte S-klassejageren Stord, som i den første etterkrigstiden ble Marinens fremste skip. Fra tysk tjeneste fikk vi også tilbake fire jagere av Sleipner-klassen, som var bygget sent på 1930-tallet. Fra England hadde vi også med oss tre korvetter av Flower-klassen (Andenes, Sørøy og Nordkyn), som formelt ble innkjøpt i 1946, og som i 1950 ble reklassifisert som fregatter. Vi fikk i den ”optimistiske perioden” også kjøpe inn fire helt nye, store britiske jagere av Cresent-klassen. Tre av dem, Bergen, Trondheim og Stavanger, ble overtatt rett fra verftene høsten 1946. Den siste, Oslo, ble overtatt våren 1947. Disse fartøyene opererte ofte to og to, og gjennom 50-årene ble de på sett og vis bærebjelken i den etablerte Kysteskadren.

 

MTB`er

Av den relativt store D-klassen vi hadde operert fra Shetland, ble først 10 og noe senere bare åtte av de beste båtene overtatt og videreført i vår etterkrigsmarine. Frem til 1950-51 opererte vi også rundt 10 ex-tyske E-båter, som i størrelse var ganske like D-klassebåtene. Som en delvis erstatning, da E-båtene ble solgt eller overført til Danmark, fikk vi overta et tilsvarende antall amerikanske Elco-båter. Overtakelsen var en del av NATOs våpenhjelpprogram (MDAP). De ble stort sett stasjonert ved Marineholmen i Bergen, og de ble brukt ganske mye, selv om de var bygget for operasjoner i Stillehavet og dermed var lite egnet for norske vinterforhold.

 

Minesveipere

Norge hadde under krigen operert en rekke minesveipere. Etter krigen var det fortsatt en enorm oppgave å fjerne miner, en jobb selvsagt også Norge måtte bidra til. For sveiping i Nordsjøen og Skagerrak lånte Norge først fem ganske store britiske minesveipere av Bangor-klassen. Etter avsluttet oppdrag i 1946, ble to av dem kjøpt inn og gitt navnet Glomma og Tana. Fra britene kjøpte vi også de mellomstore minesveiperne Orkla og Vefsna, som vi selv bare beholdt til 1951, hvoretter de gjorde annen samfunnsnyttig tjeneste. For kystnær minesveiping hadde vi mot slutten av krigen operert et antall amerikanskbygde NYMS-fartøyer i den engelske kanalen. Disse syv spesialbygde fartøyene med treskrog kom til Norge høsten 1945, og sommeren 1948 ble de også formelt kjøpt inn til vår marine.

 

Andre fartøy

Som nye mineleggere bygde vi først om de gamle minesveiperne Otra og Rauma, som vi hadde fått tilbake fra tysk tjeneste. I 1948 overtok vi to britiske landgangsfartøy som også kunne brukes som mineleggere (Vargsund og Reinøysund). Under våpenhjelpprogrammet i 1952 overtok vi to noe større landgangsfartøyer som ble bygget om til rene mineleggere (Vidar og Vale) med base i Ramsund.  Takket være våpenhjelpen, overtok vi rundt 1960 fire amerikanske havgående minesveipere som ble bygget om til mineleggere av Gor-klassen. Også de tre shetlandsbussene, Vigra, Hitra og Hesse, samt ubåtjageren King Haakon VII, kom til Norge etter krigen, men de ble ganske lite brukt.