Kampene i Norge 1940

Trolig var det britenes angrep på Altmark midt i februar som fikk Hitler til å bestemme seg for å sette fart i planene om å angripe Norge. Han fryktet, muligens også med rette, at Norge før eller senere ville velge en forsvarsavtale eller en allianse med Storbritannia. Den tyske marine hadde lenge ønsket baser i Norge, men den advarte også om at den tyske krigsflåten ennå ikke var større enn at en feilslått operasjon ville få drastiske konsekvenser. Den insisterte på at fartøyene snarest mulig etter landsettingen av styrkene måtte returnere til Tyskland. For å utnytte overraskelsesmomentet, ble planene utarbeides raskt og i dypeste hemmelighet.

Av hensyn til operasjonsfriheten fra de tyske basene var det naturlig at et angrep på Danmark ble inkludert i planarbeidet. Det spesielle med operasjonen var at den skulle involvere både marinen, flyvåpenet og hæren i en fellesoperasjon. Allerede 1. april godkjente Hitler angrepsplanen som hadde kodenavn Weserübung. Et gjennomgående trekk ved operasjonsordren var at de tyske styrkene skulle fremstå som vennligsinnede redningsmenn i forkjøpet av et britisk overgrep, og at man skulle bruke minst mulig makt.

Sjøforsvarets stilling

I ettertid er det hevdet at Sjøforsvaret, med en oppsatt nøytralitetsvakt, burde ytt en sterkere motstand mot de seks tyske kampgruppene (KG). At feil ble gjort, både i ledelse, kommunikasjon og utøvelse, er senere analysert og erkjent. For å forstå Sjøforsvarets situasjon og vurdere dets innsats i krigens første fase, må en også ta i betraktning den lave materielle status, det lave øvingsnivået og det faktum at nøytralitetsvakt ikke er det samme som krigsberedskap. I tillegg må en ta i betraktning at Sjøforsvaret under nøytralitetsvakten fikk til dels uklare og uoffisielle føringer om hvorledes man skulle svare på et britisk angrep/nøytralitetsbrudd. Dette var blitt ytterligere aktualisert ved at Storbritannia 8. april erklært at de hadde lagt miner i norsk territorialfarvann ved Molde, Kristiansund og i Vestfjorden. Da det kom inn meldinger om at fremmede krigsfartøy nærmet seg Norge natten mellom 8. og 9. april, var det derfor uklart om det var tyske eller britiske fartøyer. Det er heldigvis også eksempler på både utvist mot og handlekraft.

KG5: Angrepet mot Oslo

Angrepet mot Oslo, som nasjonalt maktsentrum, var trolig det viktigste i forhold til håpet om en rask norsk overgivelse. Den tyske angrepsstyrken ble møtt av bevoktningsfartøyet Pol III, der kaptein Welding-Olsen ble invasjonens første norske offer. Allerede ved fortene Rauøy og Bolærne ble styrken møtt av kanonild, som på grunn av dårlig sikt fikk liten effekt.

KG4: Angrepet mot Kristiansand og Arendal

Angrepet mot Kristiansand og Arendal bestod av en lett krysser (Karlsruhe), tre torpedojagere, syv mindre fartøy, ett moderskip og rundt 1000 soldater. Tre ganger mellom 05-07 prøvde hele eller deler av styrken å trenge inn for å sette troppene i land, men hver gang valgte de å snu på grunn av beskytningen fra Odderøya.

KG6: Angrepet mot Egersund

Angrepet mot Egersund bestod av fire minesveipere. I Egersund lå kun torpedobåten Skarv, mens jageren Gyller var ventet inn samme morgen. Da den første av fire tyske minesveipere kom inn på Weserzeit 04.15, ble den feilaktig tatt for Gyller.

KG3: Angrepet mot Bergen

Angrepet mot Bergen bestod av krysserne Köln og Königsberg, artilleriskipet Bremse, to torpedojagere, fem MTB`er og rundt 2000 soldater. På Vestlandet hadde admiral Tank-Nielsen tolket signalene bedre enn mange andre. Han forberedte de gamle jagerne Garm, Troll og Draug på at et tysk angrep kunne forventes i løpet av natten.

KG2: Angrepsgruppen mot Trondheim

Angrepsgruppen mot Trondheim bestod av den tunge krysseren Admiral Hipper, fire jagere og rundt 1700 soldater. Den gikk sammen med de 10 jagerne som skulle videre til Narvik med rundt 2000 bergjegere. Som sikring mot vest hadde de slagskipene Scharnhorst og Gneisenau, som også skulle dekke returen.

KG1 mot Narvik

Å ta seg inn den lange Ofotfjorden mot Narvik var en spesielt dristig operasjon. Selv om man visste hvor viktig Narvik var for begge parter, hadde Norge etter Vinterkrigen sendt tre av de nye jagerne sørover. På havnen i Narvik lå det 26 handelsskip, hvorav 10 var tyske, og ironisk nok var man fra norsk side bekymret for et britisk angrep på disse.

Den videre kampen i Norge

Det er viktig å være klar over at da tyskerne først hadde fått etablert sitt brohode og pøste på med landstryker til Sør-Norge, så involverte de videre kampene i Norge først og fremst norske og allierte hærstyrker. I den grad det fortsatt var kamper på havet, involverte også disse i hovedsak britiske eller allierte fartøyer.