Shetlandsgjengen

Det ble etablert en egen avdeling på Shetland høsten 1940 for nordsjøtrafikken og den var i virksomhet frem til krigens slutt. Avdelingen holdt til i Scalloway på Shetland. Basen sto hele krigen under britisk kommando, men med norsk ledelse. Kapteinløytnant Tor Kleppe var leder frem til Ingvald Eidsheim ble beordret til Shetland i 1942 som midlertidig sjef. Han ble etterfulgt av Leif Hauge og Harald Henriksen. Eidsheim fortsatte som nestkommanderende. Shetlands-gjengen fikk sin første base i Lerwick, så i Lunna Voe før den ble stasjonert i Scalloway.

Avdelingen besto av norske marinemannskaper som ville fortsette kampen mot de tyske okkupantene og som hadde tatt seg over til Storbritannia. De gikk under navnet ”Shetlandsgjengen”. Det formelle navnet var ”The Norwegian Naval Independant Unit”. I samarbeid med norske myndigheter i London var det Secret Intelligence Servise (SIS) som organiserte operasjonene. En annen nyetablert alliert organisasjon ”Special Operations Exective (SOE) som begynte å organisere motstandsbevegelsene i de land tyskerne hadde erobret, kom også med i planlegging og gjennomføring. Oppdragene bar etter hvert mer og mer preg av SOEs aktiviteter. På det meste var det 33 skøyter og 263 mann i avdelingen og 44 personer mistet livet i Nordsjøtrafikken. 

En av hovedoppgavene for de seks båtene og 45 mann ved avdelingen var å frakte våpen, forsyninger og mannskaper til spesialoppdrag på norskekysten. Dette kunne være norske agenter fra SIS og annet personell som skulle forsyne britiske og norske myndigheter med informasjon om tyske disposisjoner i Norge og om fiendtlige skipsbevegelser langs kysten.

På tilbaketuren var det som regel med personer som av en eller annen grunn ville eller måtte flykte. All virksomhet foregikk i forståelse med Londonregjeringen.

I mangel på egnede fartøyer førte til at avdelingen i hovedsak benyttet fiskeskøyter til sine oppdrag på Norskekysten, fra Rogaland til Troms. Skøytene var kommet fra Norge med mannskap som ville bort fra landet for å kjempe videre. For å vekke minst mulig interesse ble det benyttet skøyter som var vanlige i området det skulle til. Det ble i tillegg sørget for at de hadde registreringsmerke som gjorde det sannsynlig at det var lokale fiskere.

Den meste kjente av skipperne i denne avdelingen er Leif Larsen, bedre kjent som Shetlands-Larsen. Han gjorde i alt 56 turer til norskekysten, 20 av dem med skøyter og 36 med Vigra.

I oktober 1942 reiste Larsen med motorskøyta Arthur ut på en av sine dristigste tokt, han ville forsøke torpedere den meget omtalte Tirpitz som da lå i Lofjorden ved Trondheimsfjorden. Vel inne i fjorden og i posisjon for å aksjonere blåste det opp og under uværet slet begge torpedoene seg og sank. Larsen rømte via Sverige tilbake til Shetland.

Til å begynne med var de tyske kystbefestningene ikke særlig godt utbygget. Patruljeringen og vaktholdet hadde mange hull, men det skulle raskt forandre seg. Tyskerne satte inn fly, fartøy og ikke minst hemmelig politi mot den stadig økende Nordsjøtrafikken. Det ble truet med dødsstraff for de som ble avslørt eller som hjalp til med å opprettholde trafikken.

Ikke alle turer gikk bra. En av de alvorligste ulykkene var tapet av bergensskøyta ”Blia”, som etter å ha gjennomført flere vellykkede nordsjøturer ble sporløst borte i november 1941. I alt 42 nordmenn omkom. Besetningen var på sju mann, de øvrige var på flukt fra Gestapo eller ville til England for å kjempe.

Særlig hard var vinteren 1942-43. Tyskerne hadde klart å senke fire av de norske skøytene, og to andre var brukket ned av storme og sporløst forsvunnet med alle om bord. Til sammen var tapene kommet opp i 13 skøyter og 44 besetningsmedlemmer. Etter store menneskelige og materielle tap, som følge av sakte gående skøyter uten særlig våpensystemer om bord, tyske mottiltak og de kraftige vinterstormene, måtte noe gjøres. Trafikken med fiskeskøyter ble innstilt. I en overgangsperiode ble det benyttet norske MTB-er i nordsjøtrafikken Det var viktig å finne bedre egnede fartøyer og i oktober 1943 ble avdelingen tilført de mer hensiktsmessige marinefartøyene - ubåtjagerne HESSA, HITRA og VIGRA. Fartøyene fikk vi fra USA og kommandoen ble heist 26. august 1943. Små nette fartøyer på 125 tonn og med en fart på 20 knop og en besetning på 25 mann. Ubåtjagerne gjorde til sammen nesten 80 turer til Norge, uten å miste en eneste mann. Over 100 agenter og rundt 500 tonn våpen og ammunisjon ble i tillegg til uniformer og mat brakt til Norge på strekningen Lofoten i nord til Egersund i sør. 60 radiostasjoner ble etablert i Norge som følge av denne trafikken og det er anslått at cirka 350 flyktninger kom seg over til Storbritannia.