Forspillet

Som et svar på det tyske angrepet på Polen erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland 3. september 1939. Den andre verdenskrig var dermed et faktum. I forhold til i 1914 var den norske stemningen nå langt mer pro-britisk. Norges politikk var likevel fortsatt å holde seg nøytralt, i et håp om å holde seg utenfor stormaktskonflikten.

I krigens første fase var det, som i første verdenskrig, britenes strategi å etablere en blokade mot sjøveis forsyninger til Tyskland. Vår handelsflåte var verdens fjerde største, og igjen kunne vi forvente at britene ønsket å dra fordeler av denne. Folkeretten tilsa at nøytralt farvann kunne brukes til sivil skipstrafikk. For å unnslippe fiendtlige krigsskip, kunne Tyskland dermed la sine handelsskip gå langt nord i Atlanterhavet og inn i norsk farvann, der Norge per definisjon ville måtte beskytte dem. Også den krigsnødvendige, svenske jernmalmen, som Tyskland i vinterhalvåret var avhengig av å skipe ut over Narvik havn, kunne benytte denne seilingsruten. Det var derfor all mulig grunn til å forvente at Norges nøytralitet også denne gang ville bli utsatt for kraftig press fra begge parter i krigen. At norsk territorialfarvann nå også kunne nås med fly fra både Storbritannia, Tyskland og Sovjet, gjorde at utfordringen med nøytralitetsvakten ble større enn noen gang. Respekten for vår nøytralitet ville igjen avhenge av våre nøytralitetsforskrifter og hvordan vi evnet å håndheve disse. Evnet vi det ikke, burde det ikke være så vanskelig å forstå at en av partene ville utsette oss for et forkjøpsangrep, slik at de sikret seg det beste utgangspunktet for en egen kontroll over vårt område.