Lite nye fartøyer

Økonomiske nedgangstider og den negative holdningen til militærvesenet ga seg også utslag i manglende vilje til å skaffe Sjøforsvaret nye fartøyer. Små driftsbudsjetter slo også negativt ut på vedlikehold og øvingsmuligheter. Tjenesten i nøytralitetsvernet hadde gått hardt ut over torpedobåtene.

I mellomkrigstiden ble en rekke av dem utrangert, de første 10 allerede i 1920, og andre ble bygget om. Fordi ekstraordinære bevilgninger før krigen ikke hadde blitt brukt, kunne vi rett etter krigen likevel bygge tre nye og nesten dobbelt så store torpedobåter. De tre fartøyene, Trygg, Snøgg og Stegg, fikk ganske enkelt betegnelsen ”Stor torpedobåt”. Farten var 25 knop, og med to doble torpedorør og to 76 mmkanoner, var også bestykningen god.
Som base for undervannsbåtene hadde Marinen allerede i 1916 kjøpt Teie Hovedgård i Tønsberg. Her fortsatt de sin virksomhet i mellomkrigstiden. Arbeidet med de nye amerikanske undervannsbåtene gikk veldig sent. Konseptet var nytt for Marinens Hovedverft. Det led også under materialmangel etter krigen, høy prisstigning og betydelige samarbeidsproblemer med underleverandørene. Først i 1923 ble kommando heist på den første, B1. Frem til B6 var ferdig i 1929, måtte det hele tiden gjøres endringer på de øvrige.  Selv om undervannsbåtene da var nye, var de bygget på et foreldet konsept.