Forsvarsordningen av 1933

Ved Forsvarskommisjonen av 1933, som trådte i kraft 1. juli 1934, ble det omsider enighet om en flåteplan, selv om det i første omgang ikke ble iverksatt noen nye byggeprosjekter. Som før nevnt, innebar kommisjonen at ansvaret for kystfestningene ble lagt under Sjøforsvaret, som våpengrenen Kystartilleriet.

Det ble også gjort endringer i Sjøforsvarets ledelse. Bare to av de fem distriktene hadde siden 1927 hatt egne sjefer. Nå opprettet man tre Sjøforsvarsdistrikt: SD1i Horten, SD2 i Bergen og SD3 i Ramsund, med hver sin sjef. Med Kystartilleriet implementert gikk distriktene fra en primært administrativ- til en mer operativ rolle, med ansvar for festninger, fartøy, kystvakt og fort i hver sin del av landet.  

På skolesiden ble ordningen (fra 1930-32) med en nedre avdeling (3 år) og en mindre øvre avdeling (2 år) videreført, med linjene dekk og maskin. Marinens Håndverkskorps ble slått sammen med Sjømilitære korps. Det bestod av tjenestegjørende befal i bransjene dekk og teknisk, samt elever under utdanning. I tillegg kom et antall vervede. Forsvarordningen av 1933 innebar en reduksjon av alle personellkategorier. Fastlønnede offiserer gikk ned fra 147 til 126 årsverk, faste underoffiserer fra 238 til 159 og vervede/kvartermestre fra 353 til 300. Forsvarsordningen av 1933 reduserte også antall fly i Marinens flyvåpen fra 96 til 64, fordelt på jagerfly, speiderfly og torpedofly.

I 1936 fikk vi også sjøsatt torpedojagerne Sleipner og Æger. Med sine 700 tonn var de ikke så store og havgående som man hadde ønsket, men de hadde god fart (32 knop) og en grei bestykning, og de var ikke minst nye! Etter to år, da det var litt større forståelse for behovet for et sterkere nøytralitetsvern, ble det gitt klarsignal for å bygge ytterligere seks jagere. Tre av disse var ferdige før 9. april, mens de tre siste i ulik grad var under bygging ved verftet i Horten.