Fiskerioppsyn

Alt fra 1906, da vi utvidet grensen for vårt territorialfarvann til fire nautiske mil, hadde Marinen fått utvidede oppgaver i forhold til fiskerioppsyn. Rundt 1920, da det var strid om rettighetene til Svalbard, utvidet også Sovjet sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil.

De fulgte opp med å nekte norske fiskere å fortsette sin tradisjonelle selfangst ved innløpet til Kvitsjøen. Selv om man fikk avtaler som ga norske fiskere tilgang, ble det ansett som nødvendig at man regelmessig sendte militære fartøyer til de nordlige havområdene, dels for å ”vise flagget”, og dels for å støtte norske fiskefartøy med alt fra medisinsk hjelp til reservedeler. Innenfor Marinen var man ikke bare glad for denne virksomheten som man mente gikk ut over øvingsbudsjettene. Både 1922, 1923 og 1924 var det ”gamle” Heimdal som ble sendt nordover, og oppsynstjenesten ble kombinert med vitenskapelige observasjoner.

Da det i 1928, og etter lange diskusjoner, omsider ble bevilget penger til bygging av et nytt marinefartøy, var det ganske betegnende for situasjonen at dette skulle være et marinefartøy spesialbygget for lange tokt i nordlig fikserioppsyn. Trolig har den pågående uenigheten med Danmark om rettighetene på- og rundt Grønland også spilt inn. Fartøyet skulle kunne ha med seg proviant for seks måneder og ha en aksjonsradius på 7000 nautiske mil. Skroget skulle være isforsterket, og det skulle konstrueres slik at det også kunne ha med et sjøfly. Fartøyet ble kalt opp etter vår polarhelt Fridtjof Nansen, og det heiste kommando i 1931. I årene fremover ble det jevnlig sendt til fiskefeltene utenfor Svalbard, Island og Grønland. På 1930-tallet fikk Forsvaret også ansvaret for å etablere en bruksvakttjeneste, noe som først var mer sesongbasert og i hovedsak ble gjort med innleide sivile fartøy. Kravet kom fra de som drev tradisjonelt kystfiske med garnbruk og linebruk, fordi de følte seg truet av den økende trålvirksomheten, også utenfor 4-milsgrensen. I 1937 fikk vi også to nye og egentlig alt for små oppsynsskip i Senja og Nordkapp, og Sjøforsvarets ledelse var ikke så glade for slike ”spesialfartøy” med liten sjømilitær betydning.