Uinnskrenket ubåtkrig

Våren 1916 begynte tyskerne å røre på sin store slagskipsflåte, som lenge hadde ligger i ro ved Helgoland. Det ledet opp til det historisk store Jyllandslaget fra 31. mai til 1. juni. Selv om Storbritannia led de største materielle tapene, ble resultatet at den tyske flåten igjen gikk i dekning.

Tyskerne intensiverte høsten 1916 i stedet sin ubåtkrigføring, og Storbritannia begynte å konvoiere trafikken til og fra Norge over Nordsjøen. Fra høsten 1916 nektet Norge alle tyske ubåter adgang til norsk territorialfarvann, hvilket for disse var en mulig rute ut i Atlanterhavet. Som et tegn på at tyskerne begynte å bli desperate, erklærte de 1. februar at alle skip, uansett nasjonalitet, ble ansett som lovlige mål. Selv internt i Tyskland var det uenighet om dette fordi man fryktet at USA ville gå aktivt inn i krigen på Trippelententens side, hvilket de også gjorde i april 1917. Det ble også stadig klarere at Norges nøytralitet helte betydelig i favør av britene. I april 1917 gikk Norge med på en ”tonnasjeavtale” som innebar at britene kunne rekvirere norske handelsskip, rett nok til det som var ansett som ikke krigsfarlig tjeneste. Til gjengjeld fikk Norge - til Marinens flyvåpen - kjøpe 10 gode britiske kampsjøfly av typen Sopwith Baby, som ble aktivt brukt i nøytralitetsvakten siste del av krigen.  Gjennom krigen, og særlig vinteren/våren 1917, led den norske handelsflåten store tap. Mer enn 800 skip og 1200 mann gikk tapt. Som et tiltak mot de tyske undervannsbåtene la britene og amerikanerne sommeren 1918 ut et enormt minefelt på mer enn 70.000 miner, som sperret hele Nordsjøen mellom Orknøyene og vår vestkyst fra Bergen til Karmøy.  Det var likevel en glipe i sperringen i norsk område innenfor Karmøy som de også gjerne ville stenge. Norge valgte da å selv legge ut 775 miner for å sperre dette området. Men før dette fikk noen effekt, ble krigen avsluttet 11. november 1918.