Spanskesyken under 1 . verdenskrig.

Spanskesyken herjet på Horten, som den gjorde det alle andre steder i landet høsten 1918. Særlig ille var det ombord i «Kong Sverre», som huset flere hundre innkommanderte.

Midt i oktober var det rapportert 120 syke ombord, og i løpet av en natt døde ikke mindre enn åtte inn­kommanderte. Onsdag 16. oktober døde det tolv på Marinens Sykehus. Musikkskolen ble tatt i bruk som epidemilasarett. Også ute i byen herjet spanskesyken og lå i fjorten dager som en mare over byen.

Mange av de innkommanderte rekruttene ble syke og rund 50 mann døde. Sykdommen smittet så hurtig over fra mann til mann at legen måtte råde sjefen til å la mannskapene reise hjem. Alle mann ble mønstret på dekket hvor sjefen ga beskjed om, at de som ville kunne reise hjem; men sa han : - Hvis det er noen frivillig som vil bli ombord for å hjelpe til med pleie av de syke som det ikke er plass til på sykehuset er vi meget takknemlig da vi har så liten hjelp til dette. Det ble stille en stund, før en ung matros tok et skritt fram og sa at han ble. Han arbeidet om bord med pleie av syke mannskaper, mange mer døde en levende. Noen ble så bra at de fikk reise hjem, andre døde om bord. Sjelden eller aldri var det tid til å tenke på egen helse og smittefaren. Han fortalte seinere at han gurglet munnen og halsen med Stomatol-vann flere ganger om dagen og at de vasket hendene jevnlig.

Det er viktig å huske med hvilken fart pesten smittet og sykdommen spredde seg. Det var kort tid mellom sykdommens utbrudd, til den som var smittet ble lagt i kiste. Matrosen, Bjarne Hauer, fikk Kongens fortjeneste medalje i gull for sin innsats.

En kommisjon besiktiget den gamle fregatten, og resultatet var at den ble erklært for uskikket som losjiskip for nyinnkalte. Men til underbringelse av eldre mannskaper i rimelig antall kunne det benyttes. Departementet var enig i det, men forslaget fra kommisjonen om å bygge en brakke for de nyinnkalte vant ikke gehør.

Militærtrafikken i byen økte. Statsfunksjonærenes lønninger steg langsommere enn prisnivået skulle tilsi, men så ble det til gjengjeld mange som var i Statens tjeneste. Men alt som het arbeidsløshet, forsvant.

En normal arbeidslønn i 1914 svarte, sammenlignet med prisstigningen, til den tredobbelte lønnen i 1919, og for Horten stemte det stort sett. For manges vedkommende var forholdene blitt atskillig rommeligere enn før krigen, sa borgermesteren i sin utredning. Endel verftsarbeidere, som i 1914 var lignet etter en fortjeneste på 900 til 1000 kroner, var i 1919 lignet etter en fortjeneste på fra 3000 til 4800 kroner. Private håndverkssvenner, som i 1914 var lignet etter en fortjeneste på fra 800 til 1000 kroner, var i 1919 lignet etter 3200 kroner og derover. For syersker var tallene 750 kroner og 2400 kroner.

Når det allikevel, trass i at arbeidslønnen syntes å ha holdt tritt med prisstigningen, ble klaget over at dyrtiden var så trykkende, mente borgermesteren at dette for en stor del skyldtes at levestandarden var hevet, og at folk ennå ikke var blitt fortrolig med pengenes lave verdi. Under den første verdenskrigen ble der så å si ikke tillyst tvangsauksjoner eller eksekusjonsforretninger på Horten. Heller ikke økte tallet på trengende som måtte søke forsorgsvesenet. De som hadde det vanskelig, var pensjo­nister og folk med nedsatt arbeidsevne.

Kommunens utgifter steg forholdsvis raskt under krigsårene, fra en halv million kroner i 1915 til en million kroner i 1918. Samtidig steg imid­lertid skatteinntektene fra 272,000 kroner i 1915 til 586,000 kroner i 1918, takket være dyrtidstillegg og militære tillegg under nøytralitetsvernet. Den kommunale gjelden lå i 1918 omkring millionen, og det var relativt store underskudd på budsjettene i krigsårene. En nedsatt komite bestående av representanter for alle partiene kritiserte i 1918 at kommunens gjeld økte på grunn av større overskridelser på de forskjellige postene.

Ved inngangen til den perioden som kalles mellomkrigsårene, sto allikevel Horten relativt gunstig, for selv om dyrtidstilleggene etter hvert falt bort, ble de nye, regulerte lønningene holdt oppe, og det bidro til - for Hortens vedkommende - å mildne noe det stadig mer barske økonomiske klimaet.