Minerydding

Minerydding

En av de viktige, og farlige, oppgavene til marinefartøyene under krigen var uskadeliggjøring av miner som hadde slitt seg fra de mange minefeltene. Minene skulle etter folkeretten være sikret hvis de fløt opp, men bitre erfaringer viste at man ikke kunne stole på det. Det er fortsatt, i vår tid en rekke miner fra 1. verdenskrig som årlig blir funnet og uskadeliggjort.

Nær 6000 miner ble uskadeliggjort av Marinen fra 1915-1918, hvorav rundt 60 % ble desarmert, mens de øvrige ble sprengt. Minerydding var en av de største og viktigste oppgavene og ble gjort fordi de ikke skulle skade kysttrafikken og fiskeriene. Det store antallet nøytralitetsfartøyer som stadig var på farten langs kysten oppdaget mange drivminer, men også kystbefolkningen oppdaget flytende miner i havner og fjorder.  

Fra 1915 begynte drivende miner å komme tilsyne innenfor Norges territorialgrense. I de følgende år førte vind og strøm tusenvis av løsrevne miner av britisk, tysk, amerikansk og hollandsk opprinnelse inn til kysten. Internasjonale regler påbødat miner skulle være selvsikrende når de fløt opp, men det sa seg selv at begroing og korrosjon ofte ødela sikringsme­kanismen. Enhver mine måtte derfor behandles med den aller største for­siktighet - og av fagfolk som kjente typens konstruksjon eller som kunnefinne ut hvordan nye ukjente typer var innrettet. Disse fagfolkene var alle utdannet ved Marinens Minevesen og tjenstgjorde som minører ombord i torpedobåtene eller leide minekuttere.

Det var tre måter å uskadeliggjøre en drivmine på. Var den drevet i land på et ubebodd sted kunne den sprenges der den lå. Minøren og hans folk måtte da ro opp til minen og feste en av de sprengladninger med lunte (som Minevesenet hadde fabrikkert til dette formal) på toppen av minen, tenne lunten og ro seg i sikkerhet de foreskrevne 1000 meter bort fra minen. Torpedobåten lå under dette på sikker avstand og holdt øye med farvannet for å varsle mulige fartøyer i nærheten om å holde seg klar. Med et brak gikk så minen i været.

Verre var det når minen lå i nærheten av bebyggelse. Ofte hendte det at befolkningen, tross advarsler og kunngjøringer, viste en utrolig uforsik­tighet og uvitenhet og begynte å tukle med den rare flytegjenstanden selv. Når minøren kom til måtte farlige miner slepes ut til trygg avstand fra bebyggelsen før demoleringsladningen ble montert og antent. Slepingen foregikk med robåt, og selv om slepelinen var lang, kunne den aldri gjøres så lang at båten var utenfor fare om minen skulle springe under arbeidet.

Den tredje måten å uskadeliggjøre en mine på var å skru tennmekan­ismen ut. Mer enn 2000 miner av forskjellig opprinnelse og type ble behand­let på denne måten. Når miner var gjort ufarlig ble den heist om bord i torpedobåten og tatt hind om ved et av Mariners depoter. Rundt om i landet finnes den dag i dag en mengde mineskall montert som dekorasjons­gjenstander, minebøsser eller museumsnumre. De stammer alle fra denne tiden og minner om minørenes risikable arbeide for å sikre skipsfart og sivilbefolkningens liv under den første verdenskrig.

Tre minører mistet livet ved utidige mineeksplosjoner under dette desarmeringsarbeidet. Det var:

Underminør Jacob Bragstad, 17. oktober 1918

Minør Einar Larsen, 12. november 1918

Underminør Kolbjørn Rustad, 19. september 1919.