Marinen mobiliserer

Marinen mobiliserer

Da Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 bestemte den norske regjeringen straks å mobilisere Marinen. Søndag 2.august 1914 smalt fem skudd på marinestasjonen på Horten. Det var varselet om mobilisering. Regjeringen hadde gitt ordre om å sette hele marinen og kystfestningene i beredskap. Ordren hadde nådd marinestasjon allerede kvelden før. Det ble arbeidet under høytrykk for å få alt klart. De innkalte vernepliktige kom fra første øyeblikk i stort antall. Allerede tirsdag etter­middag var hele Marinens materiell praktisk talt fullt utrustet og kamp­beredt. Det var neppe mange som på forhånd hadde tenkt seg vår marine så hurtig mobilisert. Ikke minst hadde klargjøringen av de to opplagte «panserane» fart over seg. Ombord på «Kong Sverre» ble det anbrakt ca. 1000 mann.

Ved siden av Marinens egne krigsfartøyer - det var omkring 60 av dem - ble også leide skip utrustet, hvorpå hele styrken, ca. 100 fartøyer i alt, ble fordelt til nøytralitetsvakt rundt kysten, fra Oslofjorden i syd til Finnmarks nordligste farvann.

At mobiliseringen skjedde så raskt skyldes i noen grad at sommeren var øvningstid for Marinen. I juli 1914 hadde Marinen i alt 24 fartøyer utrustet for øvelser. Dette gjaldt blant en eskadre bestående av to panserskip, fire torpedobåter, en avdeling på en jager og ti torpedobåter, samt fire undervannsbåter med sitt moderskip. Kadettskipet Frithjof var på utenlandstokt og Marines første turbinfartøy, torpedojageren Garm var på prøvetokt. Øvrige fartøyer lå avtaklet, men mobiliseringsklare.

4200 mann ble innkalt, for å sikre at fartøyene hele tiden var kampklare. Tjenestetiden ble under krigen økt fra 12 til 18 måneder og de fleste innkalte var vernepliktige, men også et stort antall vernepliktige offiserer og underoffiserer. Tjenesten for de innkalte mannskapene var belastende. Den lange tjenestetid sammen med tjeneste i værharde områder, tilhold i utehavner uten særlig adspredelser og det faktum at mange av fartøyene var gamle, små og primitive gjorde tjenesten vanskelig. I tillegg var den lange tjenestetiden en belastningen for mange familier siden det var dårlig med støtteordninger for de innkaltes familier.

Ved krigsutbruddet hadde marinen tre distriktskommandoer, med hovedkvarter i Horten, Kristiansand og Bergen. Dette viste seg snart å være uhensiktsmessig når hele kysten skulle bevoktes. Derfor ble det opprettet to nye distrikt, et med base i Trondheim (1915) og et med base i Ramsund (1917).

Østlandseskadren var den den sterkeste og besto av fire panserskip, en torpedojager og fire torpedobåter. I tillegg utgjorde ubåtene en reserve styrke og det var i tillegg organisert egne avdelinger for Hvaler og indre Oslofjord med mindre torpedo-, mine-, og bevoktningsfartøyer.

De øvrige avdelingene besto utelukkende av små fartøyer. Marinen kunne ikke drive et effektivt kystoppsyn alene langs norskekysten. Dette ble nødvendig å opprette et varslingssystem basert på sivile krefter. Etableringen av 34 kystsignal og kystvaktstasjoner utgjorde et vesentlig element i oppsynstjenesten. Stasjonene hadde lokal bemanning. Når det i tillegg ble opprettet et kontaktnett bestående av politi, tollvesen, loser, og havnemyndigheter hadde marinen og festningsartilleriet gjennom hele krigen oversikt over aktivitetene langs kysten.

En annen utfordring for marinen, var det økende antall drivende miner. Dette gjorde en kontinuerlig patruljering nødvendig for å sikre en trygg kysttrafikk og fiskeri aktivitet. Det var særlig de små torpedobåtene og innleide bevoktningsfartøyer som gikk i denne tjenesten. For mange av dem ble belastningen på fartøy og mannskap omfattende. Men samtidig måtte aktiviteten begrenses så mye som mulig fordi det var stor knapphet på kull. Alle fartøyene, bortsett fra mineleggeren Frøya som ble satt i tjeneste fra 1917, ble fyrt med kull.

Før krigen brøt ut, hadde Marinen kjøpt fire undervannsbåter i Tysk­land, og Verftet gikk i gang med bygging av ubåter for å øke tallet. På Krim ble det i krigsårene bygd en større, moderne torpedo- og minefabrikk, Artilleriet fullførte sine store verksteder.

Også festningsartilleriet og Hæren gjennomførte en omfattende mobilisering. 9730 mann, inklusive signal- og minepersonell, ble innkalt. 3190 av disse bemannet festningene og 6540 utgjorde støttefunksjoner og dekningsstyrker.