Fartøysutviklingen

Fartøysutviklingen

I 1912 argumenterte flere-, og særlig Norges Forsvarsforening, for at trusselen mot Norge var økende. De mente at det, særlig i forhold til forsvaret av Nord-Norge, var behov for flere panserskip. I juli samme år ble også en ny forsvarsplan fra Admiralstaben lagt frem for Stortinget.Den var på sett og vis et kompromiss mellom de som mente vår marine måtte dimensjoneres i forhold til en stor europeisk konflikt, og de som mente det var krig mot Sverige og operasjoner i Skagerrak som måtte legges til grunn. Resultatet ble en ekstra bevilgning på 16,5 mill kr til to nye panserskip. Også denne gang bestilte vi dem hos Armstrong i Newcastle. De skulle få navnene Bjørgvin og Nidaros, og de skulle vært levert høsten 1914. Men da første verdenskrig brøt ut, holdt britene dem tilbake for eget bruk.

Fordi de var så ulike deres øvrige fartøyer, drøyde det med ferdigstillelsen, og britene fikk liten glede av dem. Vi fikk derimot en god økonomisk kompenasjon, hvilket normalt er en dårlig erstatning i en krigssituasjon, men som likevel ble brukt til det beste for Sjøforsvaret.

Med erstatningen fra britene planla vi allerede fra 1915 bant annet å anskaffe nye undervannsbåter, hvilket ikke var lett i en krigsperiode. Etter avtale med USA, som så langt ikke var med i krigen, skulle vi få lov til å bygge seks undervannsbåter på lisens i Norge. Dette skulle vise seg å bli en lang prosess, og ingen av dem var ferdige før krigen var slutt.

Pengene rakk også til å planlegge og påbegynne en stor og to litt mindre mineleggere, som var en mangelvare i vår marine. Men bare den store av dem, Frøya, ble ferdig før krigen var slutt. Den bidro til gjengjeld vesentlig i leggingen av minene ved Karmøy.

I det store og hele kan vi slå fast at Marinen gikk ut av verdenskrigen med et ganske utslitt materiell, trette mannskaper og det beklagelige at det ikke hadde ikke vært tid til å drive taktiske krigsøvelser. Men den krevende oppgaven, å besørge et sjømilitært vern av vår nøytralitet, var bestått med glans, og vi kunne gå ut av krigen med hevet hode.

  

Fartøyene i nøytralitetstjenesten

Nøytralitetstjenesten måtte ha en front mot sjøen, siden vi på land siden ikke hadde nevneverdige trusler mot vår nøytralitet. Det innebar at flåten ikke bare skulle drive nøytralitetsvern, men også forhindre fiendtlig blokade og landsetting og beskytte kysttransporten. I tillegg måtte mariene være forberedt på en opptrapping ved krenkelser av nøytraliteten.