Tokt og øvelser 1820-1885

Etter hvert som vi bygde opp vårt nye sjøforsvar, var jo egentlig det viktigste at fartøyene seilte. Det var gjennom praktisk trening om bord man lærte sjømannskap, navigasjon, våpenbruk, og det var gjennom øvelser man utviklet taktiske ferdigheter. Seilingen var også viktig for opplæringen og evalueringen av elevene. I tillegg var det gjennom å seile at vi fikk vist både egen nasjon og omverdenen at Norge nå hadde et eget sjøforsvar, med vilje og evne til å forsvare norske interesser.

I den første periode vi her skal ta for oss, var fartøyene normalt bare utrustet 3-5 måneder i sommerhalvåret, og det var heller ikke alle fartøyer som ble utrustet hvert år. Likevel inneholder tiden 1820 -1885 utrolig mye og spennende marinehistorie. Her strekker ikke plassen til mer enn å fremheve enkelte av de mest spesielle utrustningene.

Norsk-svensk piratjakt

I 1828 var briggen Fredriksværn fortsatt vårt flaggskip. Dette året inngikk den i en svensk-norsk eskadre, som skulle forhandle om betingelsene for fritt leide i forhold til de nord-afrikanske sjørøverstatene. Briggen Lolland, den siste av våre gamle krigsbrigger, var også med, men på grunn av store lekkasjer måtte den sendes hjem fra Malta midtveis i toktet.

Flaggskifte

Etter sitt første tokt i 1832 hadde fregatten Freia blitt liggende i bøye ved Fredriksvern til 1844. Sammen med den nye korvetten Nordstjernen gikk den da inn i en svensk-norsk eskadre. Nå skulle den eneste gjenværende sjørøverstaten, Marokko, tvinges til å avstå fra sine krav på økonomiske goder for å la våre fartøyer seile i fred. Kong Karl Johan, som alltid hadde nektet våre orlogsfartøy å ta i bruk det norske flagget, hadde gått bort i mars samme år.

Krigsberedskap

Med et glimt i øyet kan man hevde at det gikk nedover med Danmark etter at de mistet Norge i 1814. I 1848 ville tyskerne i Slesvig, og særlig i Holstein, frigjøre seg fra den danske ”helstaten”. Da konflikten brøt ut i krig i 1848, var Sverige-Norge formelt nøytralt. Mange mente likevel at vi burde støtte vår skandinaviske nabo, også fordi opprørerne hadde sterk støtte fra Preussen. For å være klar til en eventuell støtte, ble det tidlig på sommeren 1848 utrustet en større svensk-norsk eskadre som holdt seg nær grensen til Danmark/Preussen.  

Representasjon

Høsten 1869 var det vår nasjonale ære som stod på spill. Suezkanalen skulle åpnes, en begivenhet de fleste mariner ville være til stede for å markere. Vår nøkterne og sivile marineminister Broch mente det var unødvendig bruk av knappe budsjettmidler. Han mente vi like gjerne kunne la svenskenes fregatt Vanadis også representere Norge. Det førte til at pressen stilte kritiske spørsmål til hvordan et slikt signal om Norge som sjøfartsnasjon ville bli oppfattet av omverdenen. Broch ga etter, og planene for vinterens tokt med dampkorvetten Nordstjernen ble omgjort.