Teknologisk utvikling 1860-1885

Perioden 1860 -1885 er først og fremst preget av teknologiske hopp på flere områder som var sentrale for vårt sjøforsvar, og som i noen grad også hang sammen. Den store utviklingen innenfor artilleri påvirket- og ble påvirket av fartøysutviklingen. Utviklingen av torpedoen medførte egne torpedobåter, som i neste omgang ble møtt av nye torpedojagere. For Norges del hang utvikling i tillegg tett sammen med vårt forhold til Sverige og Forsvarets stilling i det norske samfunnet.

I tråd med planene fra 1855 ble den store damp- og seilfregatten Kong Sverre sjøsatt i 1860. Byggingen av det 3.500 tonn tunge fartøyet hadde pågått siden 1856. Den hadde trukket til seg de beste skipskonstruktørene i landet og gitt arbeid til mer enn 1000 mann. Kong Sverre skulle bli vårt flaggskip og vår stolthet, og det fikk tidlig navnet Europas skrekk. Først i 1864 var det ferdig utrustet og klar til sitt første tokt, som også skulle bli det eneste. Ikke bare fordi det med sine 600 manns besetning var dyrt i drift, men først og fremst fordi utviklingen hadde løpt fra de store seilskipene.

Utviklingen av artilleriet, som i mange år hadde stått relativt stille, hadde skutt fart. Bruken av bomber, det vil si jernkuler fylt med krutt, var blitt så trygg at de også kunne brukes på fartøyene. De store seilskipene var bygget for å tåle mange treff, men når de nye brannbombene eksploderte mot treverket, hjalp det lite at de var solid bygget. Det hadde man sett allerede under Krimkrigen, så det burde kanskje vært fanget opp her hjemme. Selv om Norge ikke var alene om fortsatt å bygge treskip, ble mye av tillitten til Marinens planlegging borte med Kong Sverre. Stortinget så nå også med økende skepsis på Forsvarets unionstilpasning.  Kommandør Haffner tiltrådte i 1861 stillingen som sjef for det sammenslåtte Marine- og Postdepartement. Haffner hadde et nært forhold og en stor lojalitet til kongefamilien. Det bidro til å øke skepsisen til Marinen, og bevilgningene skrumpet inn. Vi rakk rett nok å sjøsette damp- og seilkorvetten Nordstjernen i 1862, et fartøy som i motsetning til Kong Sverre skulle bli mye brukt. Verftet hadde også rukket å prøve seg på overgangen fra tre til jern. Først ved at kanonbåten Rjukan i 1860 hadde fått spant av jern, og så senere samme år ved at hele skroget til kanonbåten Sarpen ble bygget i jern. Etter ferdigstillelsen av Kong Sverre var det stort sett stopp på nybyggingen, og ved Verftet på Horten ble det i 1864 sagt opp mer enn 1000 mann .

Skipene pansres

Normalt har krigsfartøy alltid måttet avveie de tre motstridene egenskapene; bevegelse (fart), bestykning (artilleri) og beskyttelse (soliditet). Det berømte «sjøslaget på Hampton Roads» under den amerikanske borgerkrigen snudde for en kort tid opp ned på den normale avveiningen mellom egenskapene.

Miner, torpedoer og torpedobåter

Allerede i 1869, før den siste monitoren var levert, hadde politikerne funnet et påskudd til å kvitte seg med den kongevennlige marineminister Haffner. Han ble erstattet med sivilisten og økonomen Ole Jacob Broch. Han var for det første opptatt av å øke Stortingets tillitt til Sjøforsvaret gjennom en mer nasjonalistisk linje. Men Broch var også opptatt av å fornye Sjøforsvaret gjennom å slippe nye krefter til, og han stilte krav til de som ble sittende.

Kanoner og kanonbåter

Men det var ikke bare det nye Torpedovesenet som vokste raskt. Det gjorde også Artillerikorpset, i takt med utviklingen av kanonene. Rundt 1862 ble det vanlig med rifler/spor i kanonløpene og knaster i prosjektilene. Dette økte både presisjon og rekkevidde. Bedre støpeteknikk bidro også til stadig kraftigere kanoner.