Opprustning og løsrivelse 1820-1905

Før parlamentarismen vant frem i 1884, var det mange som fryktet at Kong Oscar II ville ta i bruk Forsvaret mot sitt eget folk, og man fryktet at Forsvaret, i sin lojalitet til Kongen, ville la seg bruke. Det skjedde heldigvis ikke, mens selv etter 1884 var det mange som mente at et sterkt forsvar uansett ville gjøre det lettere for kongen å holde Norge på plass i unionen.

Denne nasjonalistiske oppfatningen var mest fremtredende på venstresiden i norsk politikk. Fra disse holdningene vokste ideen om å la folket selv bevæpne seg utenfor kongens kontroll, og to slike foreninger gikk i 1892 sammen i ”Det frivillige Skyttervesen”. På den annen side var det mange som var bekymret over den økte internasjonale spenningen.

De fryktet at nedbyggingen av Forsvaret ville øke faren for et angrep på Norge, og i alle tilfelle redusere Norges utenrikspolitiske posisjon. Det var flest høyrefolk som var av denne oppfatning, og ikke underlig var dette også en gjengs oppfatning blant Forsvarets offiserer. På dette grunnlag ble Forsvarsforeningen dannet i 1886, under mottoet ”værg ditt land”. Innen 1893 hadde bevegelsen vokst til 50 lokallag og 10.000 medlemmer. En av de som engasjerte seg sterkt, var Marinens tidligere torpedosjef, nå kommandør Koren. I hans skrift ”Vort lands Sjøforsvar” i 1889 pekte han på viktigheten av å styrke Sjøforsvaret, ikke bare som invasjonsforsvar, men også for å forsvare våre interesser som en stor sjøfartsnasjon.
 

I 1884-85 nådde Sjøforsvarets budsjett et historisk lavmål med under 1,5 millioner, og trenden holdt seg de kommende årene. Av nye fartøyer fikk vi kun bygget noen flere av de enkle torpedobåtene og kanonbåtene, fordi disse hadde en rolle i det nasjonale skjærgårdsforsvaret. Samtidig ble seilskipene stadig mer utdaterte, og monitorene lå for det meste i bøyene. I 1891 sjøsatte vi rett nok også ”Viking”, den tredje og største i rekken av 1.-klasse kanonbåter. Den ble også det første fartøy i vår marine med elektrisk lys om bord. Vi fikk på denne tiden også grønt lys til å bygge kommandofartøyet Heimdal, sjøsatt 1892. Denne velviljen kan muligens tilskrives at Heimdal også var påtenkt en rolle som støtte- og oppsynsskip for fisket i Nordishavet. Det sier litt om hvor dårlig det stod til med Sjøforsvaret at en kvinnegruppe, tilsluttet Forsvarsforeningen i Christiania, besluttet at den ville starte en innsamlingsaksjon for å gi landet et nytt krigsskip. Den 17. november 1889 rykket de inn følgene kunngjøring i de største avisene:

”La oss kvinner skjenke fedrelandet og våre sjøgutter et vel utstyrt, tidsmessig krigsskip, så at der dog i alle fall er en topp, hvorfra Norges farger i farens stund vil vaie med ære. Kanskje vil den vei, som vi kvinner derved viser, føre ut fra våre dagers svakhet og håpløshet.”
Det ble mye kakebaking, tivoli og foredrag før de 17. mai 1896 kunne overlevere torpedivisjonsfartøyet Valkyrjen til Sjøforsvaret. Det har senere selvsagt fått betegnelsen ”damenes skip”. Som et svar på den økte trusselen fra små torpedobåter skulle det helst vært en noe større torpedojager, men Valkyrjen ble uansett viktig for samøvelse med- og støtte til torpedobåtene.

Reddet av unionsstrategien

På dette tidspunkt hadde allerede holdningen til Forsvaret endret seg dramatisk. Venstresidens politiske hardkjør for å få gjennom loven om et eget norsk konsulatvesen hadde blitt stoppet av at svenskene truet oss med krig. Selv om de fortsatt så med en viss skepsis på offiserenes lojalitet til Kongen, forstod nå også venstresiden at Norge trengte et sterkt forsvar og en langsiktig strategi for å kunne endre vår stilling i unionen.

Organisasjonsmessig utvikling

Som et ledd i å øke den politiske kontrollen med Forsvaret ble de selvstendige departementene for Marinen og Armeen lagt ned i 1885. Det nye Forsvarsdepartementet ble til 1899 ledet av statsminister Sverdrup selv. Under forsvarsministeren ble Marinen ledet av den admiral som var sjef for Marinekommandoen, og hans stab ble da benevnt Admiralstaben.