Den spennende begynnelsen 1815-1840

Etter freden og demobiliseringen høsten 1814 var vårt nye, norske sjøforsvar ikke spesielt imponerende.  Kanonfartøy, med sin begrensede verdi, hadde vi rett nok noe over 100 av, hvorav ca 20 var stasjonert ved verftet i Trondheim, 13 i Bergen, mens de øvrige var stasjonert i Fredriksvern og Kristiansand.

I Fredriksvern lå også de syv langt viktigere briggene vi hadde holdt tilbake. Disse fikk vi etter forhandlinger overta mot en ganske stor erstatning. Her lå også den nesten ferdige briggen Fredriksværn. Av fast personell hadde vi kun ca 150 menige og matroser. Vi hadde et relativt stort offiserskorps på rund 30, men bare 10-12 underoffiserer. Garnisonsbesetningen ved Fredriksvern kom i tillegg. Den var fra Telemark Infanteriregiment, altså fra Hæren, som også hadde ansvaret for kystbefestningene.

Kongen var representert i Norge med sin svenske stattholder, Hans von Essen (1816-1818). Grunnloven hadde gitt Kongen en sterk kommandomyndighet over Forsvaret, men § 25 var heldigvis slik utformet at unionspartene i fred ikke skulle ha styrker hos hverandre. Stortinget måtte også godkjenne bruken av norske styrker i en eventuell svensk angrepskrig. I den nye norske regjeringen ble forsvarssaker lagt til det siste av de seks departementene, men allerede i mars 1815 ble det opprettet et eget 7. departement, ”Marinedepartementet”. Sjøkrigskollegiet fra 1814 ble lagt ned og den operative kommandoen over Marinens styrker ble lagt til en nyopprettet ”kommando”. Den fikk snart navnet Marinekommandoen og sjefen for denne fikk tittelen ”Kommanderende admiral”. Som sjef for både Marinedepartementet og Marinekommandoen valgte man den 45 år gamle krigsveteranen Thomas Fasting. Han avanserte dermed forbi sin eldre kollega, admiral Fabricius, men han forble likevel kommandør. Fasting hadde formelt begge stillingene helt til 1936, men fordi han i rollen som marineminister måtte oppholde seg mye i Stockholm, var det stort sett Fabricius som fungerte i rollen som Kommanderende Admiral.

For å bygge opp bemanningen, ble det 1. september 1817, etter Marinedepartementets anbefaling, besluttet at det fra 1. april 1818 skulle bygges opp et fast ”sjømilitært korps” og et ”verftskorps”. Disse skulle ha sine depoter og læreanstalter ved Fredriksvern, men de skulle ved behov også avgi styrker til basene i Kristiansand og Bergen.  Etter planen skulle det sjømilitære korpset bygges opp til et artillerikompani (109 mann) og et matroskompani (105 mann), mens verftskorpset skulle bygges opp til et håndverkskompani (141 mann). Men verftskorpset skulle også ha et større arbeidskompani. Her kunne det også tas inn ”drenger” ned til åtte års alder. Arbeidskompaniet skulle virke som en rekruttering til de øvrige kompaniene, der man måtte forplikte seg til 12 års tjeneste.  Søknaden til korpsene var de første 10-årene lav, også fordi det var gode tider for skipsfarten, og det skulle gå mange år før plantallene ble nådd.

Kronprinsens flåteplan

Av Jan Ingar Hansen

Norge må nærmest regnes for et uland i 1814. Det sto ikke særlig godt til med en nasjon utarmet etter kriger. Det norske landbruket hadde flere magre og feilslåtte avlinger i den samme perioden. Norge var et fattig og nedslitt land som skulle bygges opp i den første tiden etter unionen med Sverige.

Karl Johan hadde, denne situasjonen til tross, mange ønsker og ideer. En av dem var å bygge en stor norsk marine. Men i den utarmede tilstand som landet var i, å bygge opp et nytt og tidsmessig sjøforsvar med materiell og personell og alt tilbehør, var en annen sak. Og til tross for at bruset fra Eidsvoll gjorde seg så sterkt gjel­dende at man i den første tiden lukket øynene for selv de mest uover­vinnelige vanskeligheter, og nøktern vurdering måtte sannheten tilslutt vike plassen for ønsketenkning.

Sjøkrigsskolen

Selv om andelen offiserer allerede fra 1814 hadde vært relativt høy, eller kanskje nettopp derfor, ble det tidlig fremmet ønske om at vi også måtte få en egen norsk sjøkrigsskole. Den ble også opprettet i Fredriksvern i 1817.

Den første sjøtjenesten

Det å utruste fartøyer og øve på manøvrering og krigføring var jo selve rasjonale for vår nye Marine, men i 1815 maktet vår unge marine ikke å utruste noen fartøyer. Våren 1816 ble likevel både skonnerten Skjøn Valborg og Axel Thorsen utrustet og sendt til Finnmark. Oppdraget var dels å drive kartlegging og meterologiske observasjoner Men de skulle også hevde norsk suverenitet i forhold til russiske fangstfolk som i løpet av krigen hadde bosatt seg på Varangerhalvøya