1885-1905 Løsrivelse og selvstendighet

Grunnloven av 3.november 1814 var på noen vesentlige punkter en forbedring og gjorde at Norges plass i unionen sto sterkere. Norge var i union med Sverige, vi hadde felles konge med Sverige, men eget Storting. Det faktum at Stortinget bestemte over både penge-sekken og de militære skulle bli av avgjørende betydning.

10. august begynte forhandlingene i Moss og fire dager seinere trådde våpenvilen i kraft. Bak Mossekonvensjonen av 14. august 1814 lå nok en vilje både hos Kristian Fredrik og Karl Johan om å løse konflikten med fredlige diplomatiske virkemidler og ikke en meningsløs krig som ville krevd en rekke norske liv. Hæren var skuffet over ikke å få slåss og mange nordmenn delte denne skuffelsen. Et fire manns sterkt statsråd ledet landet frem til tidlig i oktober, da det etter Mossekonvesjonen skulle igangsettes forhandlinger mellom Sverige og Norge. 7.oktober trådte det ekstraordinære Stortinget sammen for å begynne arbeidet med å tilpasse grunnloven den uungåelige unionen med Sverige.

Den svenske kronprinsen, Karl Johan, som i realiteten var den som utøvde kongemakten fordi svenske kongen ledd av langt fremskreden alderdomssvakhet og ikke var i stand

til å styre sitt rike, hadde godtatt våpenhvile fremfor en kamp for å nedkjempe den norske armeen. Kronprinsen hadde også akseptert at Grunnloven skulle være basis for forhandlingene for Norges union med Sverige. I følge grunnloven av 17.mai 1814 var en full sammenslåing av de to land en umulighet fordi den slo fast at Norge skulle ha selvstendige statsinstitusjoner som for eksempel konge, regjering, lovgivende forsamling, dømmende makt og forsvar

Svenskene kom til Kristiania for å forhandle. Vi fikk beholde Grunnloven, men den ble tilpasset et svensk styre. Man kan i ettertid hevde at grunnloven av 4. november 1814 er bedre en 17. mai Grunnloven, fordi den gir mer makt til Stortinget og mindre makt til kongen. Stortinget måtte godta at den svenske kongen, Karl 13. også ble konge i Norge. Den norsk-svenske unionen ble en union av to stater med hver sin konstitusjon og egne statssymboler. De fikk også hver sin krigsmakt.

Om kvelden 9. november gjorde Karl Johan sin inntog i Kristiania. Og 15. November ble det innsatt en stattholder i samsvar med Grunnloven og 18.november ble statsrådet organisert etter de nye forholdene.  Det var tross alt ikke et beseiret folk som tok i mot sin nye konge i november 1814. Norge hadde i og for seg kommet godt ut av forhandlingene med svenskene. Reelt sett var vi erobret av Sverige, men staten Norge overlevde den svenske erobringen, og kunne fortsette etter forhandlingene, med egen Grunnlov og egen konge. Riktig nok den samme kongen som i Sverige, men like fullt med sin egen. Kongen var statssjef og sjef for det norske forsvaret. Dermed ble ikke forsvaret nedlagt høsten 1814, det fikk bare ny høystbefalende.[1]

Selv om kongen var høystbefalende hadde han i følge paragraf 25 i Grunnloven ikke myndighet til å overlate sine norske styrker i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke. En rekke andre lover paragrafer i Grunnloven satt begrensninger for kongens makt over forsvaret. Blant annet ble det satt et tak for hvor mange norske soldater som kunne flyttes til Sverige for felles øvelse med svenske mannskaper. Dette likte selvsagt ikke den svenske kronprinsen Karl Johan, men slik ble det.

[1] Norsk forsvarshistorie, bind 2, Roald Berg.

1905 løsrivelse og selvstendighet

Etter meldingen om unionsoppløsningen 7.juni gikk eskadren til Horten, der den gjennomførte det høytidelige flaggskifte, to dager seinere. Klokken 1000 den 9. juni ble unionsflagget langsomt senket. Salutten tordnet først med 21 skudd for det gamle flagget og da det rene norske orlogsflagget ble heist var det en ny salutt med 21 skudd. Forsvaret var ikke lenger under kommando av Kongen, men av den norske regjering.

Hvor nær var Norge en krig med Sverige og hva var det som skjedde i tiden før 1905 som gav grunnlaget for bruddet?

Den spennende begynnelsen 1815-1840

Etter freden og demobiliseringen høsten 1814 var vårt nye, norske sjøforsvar ikke spesielt imponerende.  Kanonfartøy, med sin begrensede verdi, hadde vi rett nok noe over 100 av, hvorav ca 20 var stasjonert ved verftet i Trondheim, 13 i Bergen, mens de øvrige var stasjonert i Fredriksvern og Kristiansand.

I Fredriksvern lå også de syv langt viktigere briggene vi hadde holdt tilbake. Disse fikk vi etter forhandlinger overta mot en ganske stor erstatning. Her lå også den nesten ferdige briggen Fredriksværn. Av fast personell hadde vi kun ca 150 menige og matroser. Vi hadde et relativt stort offiserskorps på rund 30, men bare 10-12 underoffiserer. Garnisonsbesetningen ved Fredriksvern kom i tillegg. Den var fra Telemark Infanteriregiment, altså fra Hæren, som også hadde ansvaret for kystbefestningene.

Teknologisk utvikling 1860-1885

Perioden 1860 -1885 er først og fremst preget av teknologiske hopp på flere områder som var sentrale for vårt sjøforsvar, og som i noen grad også hang sammen. Den store utviklingen innenfor artilleri påvirket- og ble påvirket av fartøysutviklingen. Utviklingen av torpedoen medførte egne torpedobåter, som i neste omgang ble møtt av nye torpedojagere. For Norges del hang utvikling i tillegg tett sammen med vårt forhold til Sverige og Forsvarets stilling i det norske samfunnet.

Tokt og øvelser 1820-1885

Etter hvert som vi bygde opp vårt nye sjøforsvar, var jo egentlig det viktigste at fartøyene seilte. Det var gjennom praktisk trening om bord man lærte sjømannskap, navigasjon, våpenbruk, og det var gjennom øvelser man utviklet taktiske ferdigheter. Seilingen var også viktig for opplæringen og evalueringen av elevene. I tillegg var det gjennom å seile at vi fikk vist både egen nasjon og omverdenen at Norge nå hadde et eget sjøforsvar, med vilje og evne til å forsvare norske interesser.

Opprustning og løsrivelse 1820-1905

Før parlamentarismen vant frem i 1884, var det mange som fryktet at Kong Oscar II ville ta i bruk Forsvaret mot sitt eget folk, og man fryktet at Forsvaret, i sin lojalitet til Kongen, ville la seg bruke. Det skjedde heldigvis ikke, mens selv etter 1884 var det mange som mente at et sterkt forsvar uansett ville gjøre det lettere for kongen å holde Norge på plass i unionen.

Denne nasjonalistiske oppfatningen var mest fremtredende på venstresiden i norsk politikk. Fra disse holdningene vokste ideen om å la folket selv bevæpne seg utenfor kongens kontroll, og to slike foreninger gikk i 1892 sammen i ”Det frivillige Skyttervesen”. På den annen side var det mange som var bekymret over den økte internasjonale spenningen.